SVERIGE / BOKUTDRAG 00:00 - 09. august 2019
I skyggen av betongen
Den nedslående utviklingen i svenske forsteder skjuler samtidig et annet, kanskje like foruroligende Sverige.


Förorten og villastrøket: Begge illustrasjonsfoto: Joakim Berglund / NTB scanpix
Anekdote: Kona til en bekjent jobbet som lege i Rosengård i Malmö. Etter noen år skulle familien flytte til Stockholm, og hun fikk en tilsvarende stilling i forstaden Rinkeby, nord for den svenske hovedstaden. Da hun fortalte om skiftet til pasientene sine i Rosengård, de fleste av dem med innvandrerbakgrunn, så de bekymret på henne. «Rinkeby!? Er det ikke helt forferdelig der?»

Seinere, da de besøkende i Rinkeby fikk vite at legen deres tidligere hadde jobbet i Rosengård, svarte de med spontan forskrekkelse. «Rosengård!? Er det ikke helt forferdelig der?»

Å besøke Roma var en pliktøvelse for mange av antikkens provinsboere og 1700-tallets åndsturister. Når de ankom byen for første gang, passerte de også grensen til et konstruert, litterært sted, manet fram i de tallrike tekstene om Roma de hadde fordøyd før reisen, der byens torg og monumenter ble badet i mening. Roma-turistene beveget seg ikke bare forbi bygårder og templer, men også gjennom en by av bokstaver, hvor tjukke lag av fortid la seg som dis over gatene.

Noe liknende skjer med dem som i dag besøker forstedene utenfor de største svenske byene, förorten, som de gjerne kalles i en generaliserende entallsform, eller bare orten: «stedet». De er et slags inversert Roma: det svenske systemets randsone, rikets skyggeside. De løst sammensatte bygningskroppene i Tensta, Vårby eller Bergsjön, ofte plassert rundt luftige gressplener og langstrakte parkeringsplasser, er allerede bløtlagt i illevarslende avisreportasjer, marinert i akademiske artikler om «konstruksjonen av den andre» eller mer folkelige reisebrev som pendler mellom romantisk eksotisering og pirrende grøss.

Hinnen av skildringer gjør det vanskelig å få ordentlig øye på disse stedene, selv når man faktisk befinner seg der. Da jeg står utenfor inngangen til Rinkeby torg for første gang, har jeg sett den karakteristisk buede portalen så mange ganger før at det føles som jeg har vært her utallige ganger allerede. Overlappende bilder stabler seg opp i bakhodet. Sveriges dresskledde statsminister Carl Bildt som i 1992, midt under attentatene til den rasistiske terroristen «Lasermannen», forsøker å roe ned bekymrede Rinkeby-beboere med allsang av «We Shall Overcome». Fremskrittpartiets Sylvi Listhaug som intervjues av et kobbel norske journalister på plassen der jeg står. Overvåkningsfilm fra et gjengdrap noen måneder tidligere, der en 16-åring går inn på torgets pizzeria og henretter en mann i 20-årene med to skudd i hodet.

Når jeg ser de gule og grønne lamellblokkene i Alby på den andre siden av Stockholm, er de på samme måte fargelagt fra før, av tekstene til hiphop-gruppa Latin Kings, bydelens store sønner, som på 1990-tallet inviterte Majoritets-Sverige inn i nabolaget med Emil i Lønneberget-samples og vers hvor «cool» rimte på «pistol». På albumet I skuggan av betongen rappet de om om å formidle «den retta tonen / från betonggenerationen», men nå, tjue år seinere, hadde skildringene av andregenerasjons drabantbyliv allerede fått et slags rosa skjær over seg, en troskyldighet som føltes vanskelig å opprettholde eller finne tilbake til.

Siden den gang var det nemlig kommet nye lag av tekster, som la seg som enda et filter over Sveriges mest uglesette strøk. En av dem var det såkalte utenforskapskartet, første gang lansert av Folkpartiet i 2004, som viste stedene i Sverige der arbeidsledigheten var særlig høy og skoleresultatene faretruende dårlige. Illevarslende prikker spredt utover landet, de fleste plassert i forstedene, i stadig tettere klynger etter som oppdaterte versjoner av kartet ble publisert utover 2000-tallet: et Jackson Pollock-portrett av Sveriges sosioøkonomiske struktur.

En annen trykksak som hadde fått moderne klassikerstatus i rasende fart, var skrevet av ordensmakten og hadde tittelen «Utsatte områder – Sosial ordning, kriminell struktur og utfordringer for politiet». Rapporten fra 2017 beskrev i alt 61 steder i Sverige hvor blålyspersonale har problemer med å utføre jobben sin, der narkotikahandelen foregår åpent, hvor mistilliten mot storsamfunnet er høy og lokalsamfunnet preges av kriminalitet («läget anses vara allvarligt»). 23 av disse områdene var plassert i en enda dypere sirkel av Sveriges sosiale underverden. Det var nabolag hvor vitner blir utsatt for vold og systematiske trusler, parallelle samfunnsstrukturer har stor innflytelse, og kriminelle nettverk og religiøse ekstremister innskrenker beboernes frihet. Läget anses vara akut.

I virkeligheten ser de fleste strøkene ut som blokkene der Albert Åberg bor.
Den erfarne sosialarbeideren Bettan Byvald, som jeg møtte på et besøk i Göteborg-forstaden Angered, svarte kort og konkret da jeg prøvde å måle bekymringsnivået med noen oppsummerende spørsmål. Hvordan utvikler bydelens kriminelle krefter seg? De blir sterkere og påvirker hverdagen jättemycket, sa Byvald. Hvor urolig bør storsamfunnet være for framveksten av reaksjonær islam, med religiøse friskoler og misjonerende salafister? Mycket orolig.

Samtidig bemerket Byvald at massemedienes intense islamkritikk iblant kunne få sin egen sektliknende karakter, som styrket de salafistiske kreftene, slik hun så det. Hun kunne også kjenne seg støtt når journalister og politikere hånet arbeidsmetodene til figurer som hun selv, «tanter som tror godt om alle».

– Men selv savner jeg mer gammeldags, helhetsorientert sosialarbeid, sa Byvald. – Jeg ser nemlig at det virker.

Et retorisk problem for utenforstående skildrere av svenske forsteder er at disse stedene er så velstelte. Det finnes nok av forsøk på å framstille landets utenforskapsområder med røff gru, men i virkeligheten ser de fleste strøkene ut som blokkene der Albert Åberg bor. Selv i mørket etter et intervju var Biskopsgården – en annen av Göteborgs særskilt utsatte bydeler – vennlig innbydende. Opplyste vinduer i nymalte fasader, benker og blomsterkasser, den praktiske skandinaviske fornuft.

Likevel kaster disse og liknende bygningskropper rundt om i Sverige så lange skygger at det er vanskelig å få øye på annet når man retter blikket mot landet. Jeg visste det meste om förorten før jeg dro hit, om moralpolitiet, bilbrannene og håndgranateksplosjonene, problemer som også hadde begynt å sive ut i andre deler av svenske byer. Jeg kjente til gjengene med innvandrergutter som gjør Uppsala sentrum utrygt for unge jenter. Jeg visste om narkotikaselgende ungdommer som får bibliotek rundt om i Sverige til å innkalle vektere for å ivareta de ansattes sikkerhet.

Men det var først etter at jeg hadde begynt å reise jevnlig til landet, at jeg fikk øye på et annet og for meg like fremmedartet og foruroligende Sverige, som gled forbi med sotede bilvinduer og snakket i telefonen bak kontorfasader i speilglass. Når man først fikk øye på de svenske tilstandene som utspant seg der, var de vel så oppsiktsvekkende for en venstrevridd nordmann som forstedenes sosiale turbulens.

Hva visste vel jeg, for eksempel, om den massive opprustingen av private helsetjenester i mitt nærmeste naboland? At 650 000 svensker nå hadde tegnet helseforsikringer via arbeidsgiverne sine, som kanaliserte ressurssterke borgere til Sveriges voksende antall private sykehus? De norske nettavisene som formidlet Husbys og Frölundas opptøyer i sanntid, hadde ikke fortalt meg at 70 prosent av legevaktene i Stockholm nå var private, de fleste filialer av store utbyttedrevne konserner. I Rinkeby, meldte en nyhetsartikkel, la et av selskapene nå ned spesialistmottaket for ortopedi, barn og øre-nese-hals fordi «virksomheten ikke hadde vært tilstrekkelig lønnsom».

Bare i 2015, sto det et annet sted, ble 133 milliarder svenske skattekroner sluset inn i landets private velferdssystem.

Dette var et Sverige som ikke kunne ikke filmes med samme visuelle tilfredsstillelse som en gjengskyting. Isteden kunne det skimtes på Google Street View-reiser forbi hvitmalte villaer i Danderyd, Stockholm-forstaden med Sveriges høyeste gjennomsnittsinntekt, der husholdningene nå kunne trekke utgifter til vaskehjelp fra på skatten etter en reform for noen år tilbake. Man fornemmet det ved surfing rundt i kurstilbudet på Stockholms handelshøyskole – Handels, blant venner – der stadig nye kull av svensk elite ble skolert i liberal økonomisk teori. Det spøkte i bakgrunnen av drøm-deg-bort-dokumentarer om svenske herregårder, adelens tidligere eiendommer, anlagt i enden av irrgrønne, eviglange gressplener.

«Hvorfor fordeler vi ikke sånn som vi gjorde før?» hadde Bettan Byvald spurt da vi satt på kontoret hennes i Angered. «Hvorfor deler vi ikke mer på kaken?» Fredrik Reinfeldt, statsministeren som innledet Sveriges mest løsslupne migrasjonspolitikk noensinne, kuttet i løpet av sin regjeringstid skatteinntektene med til sammen 140 milliarder kroner i året, parallelt med at han reduserte sykelønnsordninger, arbeidsledighetstrygd og sosialstøtte. Det var før han ba svenske borgerne om å åpne hjertene sine for å betale for nyankomne flyktninger.

Sånn gikk dagene i landet som ved inngangen til 1980-tallet brisket seg med å ha de minste økonomiske forskjellene i verden. Nå vokste inntektsgapet isteden raskest i OECD-området, i en takt som bekymret selv organisasjonens vekstideologer. I dag disponerte Sveriges 187 milliardærer til sammen mer enn 2100 milliarder kroner – halvparten av Sveriges totale brutto nasjonalprodukt. Det ga landet Vest-Europas høyeste konsentrasjon av formue på få hender.

Jeg hadde lest så mange artikler om den svenske elitens svik i innvandringspolitikken, hvordan politikere og medier hadde trumfet gjennom en mer liberal linje enn det var dekning for hos folk flest. Men det tok meg lang tid å oppdage at et klart flertall av Sveriges befolkning er motstandere av utbytte i private velferdsforetak. Likevel hadde eierne av slike selskaper kunnet ta ut fortjeneste i tre tiår.

Da et forslag om å forby utbytte i velferdsbedrifter kom opp i Riksdagen før valget i 2018, ble det nedstemt.

Få steder var utviklingen mer øyenbrynshevende for en nordmann enn i Sveriges skolesystem, som siden 1990-tallet har utviklet seg til et av verdens mest avregulerte. Et konsekvent, imponerende prinsippfast system har vokst fram: fri etableringsrett for private skoler og fritt skolevalg for familier, helt ned i grunnskolen. Et køsystem som opprettholder trykket på de mest populære institusjonene. Private skoleplasser som er fullfinansiert av det offentlige. Og til sist, som et ekstra saftig cocktailbær i drinken: fritt fram for kjøp og salg av skoler, og ingen begrensninger på utbytte til eierne.

Det største svenske utdanningskonglomeratet er Academedia – et navn som framstår som en blanding av en trykkfeil og en forsnakkelse – som lenge var eid av det Wallenberg-tilknyttede risikokapitalselskapet EQT, som i 2016 noterte skolekonsernet sitt på Nasdaq-børsen. Året etter omsatte Academedia for 7,8 milliarder svenske kroner, en tidobling siden 2007, og huset knapt 60 000 elever i sine 370 førskoler, grunnskoler og videregående skoler. I 2016 hadde Sveriges fem største friskolekonsern et samlet overskudd på knapt én milliard svenske kroner, en økning på 500 prosent i løpet av ti år.

Dette var den type tall og eksempler jeg hadde begynt å ta vare på, som en stadig mer opphisset boms som streifet langs svenske avisspalter og samlet inn tomgods jeg slepte med meg videre. Hva var det egentlig som foregikk i Sverige? Det var åpenbart et land som de siste tiårene hadde åpnet seg for verden på en måte som ikke kunne sammenliknes med nesten noe vestlig samfunn. Men det var også en stat som samtidig hadde gitt fra seg så mange av verktøyene til å styre og absorbere dette mottaket, at en veloppdragen norsk sosialdemokrat ble stående og måpe.

«Sverige er et land fullt av kontrollfriker som har sluppet håndbremsen», hadde pessimisten Lars Åberg skrevet i sin siste bok, og jeg begynte å skjønne hva han mente.

Teksten er et forkortet og omarbeidet utdrag fra boken «Svenske tilstander. En reise til et fremmed land» (Vigmostad & Bjørke), som kommer ut denne helgen.