sRaad - DET ER HJERTESKJÆRENDE AT JEG SKRIVER ET SLIKT INNLE

DET ER HJERTESKJÆRENDE AT JEG SKRIVER ET SLIKT INNLEGG
30.08.2017 -  20:37

Det er mange som kommenterte at det var trist at jeg i det hele tatt kan lage et slik innlegg som det forrige, hvor jeg viser den drastiske forandringen som har skjedd meg utseendemessig. Jeg får jo litt vondt i hjerte når jeg leser det, og spesielt når jeg tenker på for eksempel mamma som har måttet akseptere at datteren sin ikke likte sitt utseendet. Det er klart at det ikke er noe jeg hopper i taket av selv, men jeg har tatt de valgene jeg har tatt og det er ingenting jeg kan endre på nå. Jeg skulle selvfølgelig ønske at jeg hadde kunnet være fornøyd med utseendet mitt slik som jeg var født. Det å gå gjennom x antall narkoser, inngrep og for å ikke snakke om et rent smertehelvete hver gang... Jeg skulle ønske jeg ikke hadde måttet oppleve det. Jeg misunner alle der ute som i hvert fall klarer å akseptere hvordan de ser ut. De aller fleste har jo enkelte ting ved utseendet de ikke liker, men det er en ting å ikke like de og det å avsky det så høyt at du faktisk ofrer alt for å endre på det. Jeg har fortalt dere i en video at det finnes mange baksider ved det jeg har gjort, og Gud.. Gud som jeg har slitt i etterkant. Etter min seneste operasjon gikk jeg på en forferdelig smell. Jeg hadde ikke selvtillit overhodet, og jeg var konstant.. i kjelleren, kan man si. Jeg gråt store deler av dagene og gikk ikke utenfor døren. Ikke fordi at jeg ikke likte hvordan jeg så ut, men jo mer jeg endret på, jo flere "feil" fant jeg. Jeg tok meg selv i å stå å direkte granske hver krinkel og krok av kroppen min når jeg gikk ut av dusjen. Jeg ble helt besatt av eget utseendet. Hva var det neste jeg kunne fikse på? Det spørsmålet svirret konstant i hodet mitt.

Det er ikke før nå, i etterkant, at jeg innser at jeg faktisk var oppriktig syk. Når folk sa det til meg på den tiden fnyste jeg det bort og tenkte at de var komplette idioter. Vel, det viste seg at de hadde rett. Jeg innså det til slutt. Slik som jeg holdt på er ikke normalt. Det er ikke friskt. Heldigvis har jeg kommet mye lengre i dag, selv om jeg fortsatt har tendenser til å tenke litt for mye på dette temaet inn i mellom. Det tror jeg ikke kommer til å forsvinne helt med det første, men det viktigst for meg er at det er bedre. At jeg er bedre.