Samtale i ulendt terreng
– Realpolitikk, sier Mikkel Dobloug. Han vil ha realpolitikk. Selv er han usannsynlig. Kvart tuareg og eier av Per Gynt-Gården på Vinstra. Han må være en av disse nye internasjonale nasjonalistene.


I dalsiden: Per Olsen Hågå (1732-1785) regnes som inspirasjonen til Ibsens Peer Gynt. Den historiske Per var en kløpper på ski, han sto nedover liene og gjorde et hopp så langt at han rakk å tenne pipa i svevet. Bikkja heter Troll, en weimaraner.
Flagget heises på Per Gynt-Gården i Gudbrandsdalen. Det kasakhstanske flagg. Mannen med flagglinen er Mikkel Dobloug, sist sett i offentligheten som bakmann under stiftelsen av partiet Alliansen. Nasjonalistisk, ble det kalt. Og høyreekstremt, og anti-muslimsk. Den første merkelappen står han ved, de to siste slett ikke.

– Lokalt i Oppland kjørte NRK en nyhetsintro der de fastslo at tidligere leder for Oppland Venstre, Mikkel Dobloug, har startet et islamkritisk, høyreekstremt parti. Jeg måtte ned og kjøre en ordentlig runde med dem, forteller Dobloug.

Han viser frem en skriftlig redegjørelse, på engelsk, fra NRK Hedmark og Oppland, hvor distriktsredaktøren uttrykker sine «deepest apologies for falsely publishing that Mr. Dobloug has started an anti Islamic party».

Det skulle tatt seg ut om Dobloug, honorær konsul i Oppland for Kasakhstan, et land med en overveiende muslimsk befolkning, var anti-muslimsk.

– Men det er jo sånn at når du åpner en dunpute og kaster alt ut i rommet, får du aldri alle fjærene inn igjen, konstaterer han.

Altså ikke anti-muslimsk, ikke høyreekstrem. Det er greit for oss. Vi har mer enn nok med det nasjonale, som vel er konsekvensen av den antiglobaliseringsbølgen fra høyre som skyller over begge sider av Atlanterhavet og som Dobloug, så vel som arvtageren av partiet Alliansen, Hans Jørgen Lysglimt Johansen, prøver å surfe på.

Per Gynt-Gården er et like godt sted som Trump Tower for å skue ut over et politisk landskap der gårsdagens ekstremiteter kan virke som den nye normalen. Med Mikkel Dobloug som veiviser, 37 år gammel siviløkonom og investor, inntil i høst mest kjent som årets bygdeprofil i Nationen i 2006.




Noen hver har sittet her: Greta Garbo, Liv Ullmann, Åsne Seierstad og  Jørgen Kosmo. Verten, Mikkel Dobloug, sa rett før jul at han var i ferd med å bli kvalt av norske nasjonalretter og gledet seg til å feire høytiden i Kasakhstan.
Gjedde og Trump. Dobloug insisterer på at hans rolle var tilretteleggerens, bakmannens, konsulentens, da en broket forsamling satt rundt middagsbordet hjemme hos ham i byleiligheten på Gimle terrasse i Oslo i oktober og planla nytt parti. Der var Ingvil og Christian Tybring-Gjedde, og Jan Petter Sissener, som er syvende far i meglerhuset med samme navn, og der var, hva skal man si, menneskerettighetsaktivisten Hege Storhaug og noen flere.

– Jeg kan ikke si mer om hvem som var der. Det som skjedde, var at Sissener snakket med en avis, da ble det en sak, og vi ble enige om at jeg skulle ta det med mediene siden middagen var hos meg – jeg har plass til det – og siden jeg har jobbet i Geelmuyden Kiese og har noen år med krisehåndtering på baken.

«Det verste året» står det på forsiden av Natt og Dag. Jeg hadde en forventning om at i alle fall Natt og Dag-ungdommen skulle ha sansen – bare litt – for det herlig halloimessige som også ligger i Trumps seier. Hva med Mikkel Dobloug? Han er verdensmann.

– På en måte er Trump sjarmerende, men han er jo en bølle, en brutal mann, men du bygger ikke opp et forretningsimperium, slik han har gjort, gjennom «pussygrabbing» og å være «an asshole», sier Dobloug.

– Tror du ditt idol Fridtjof Nansen hadde likt ham?

– Nei, antageligvis ikke. Nei, Nansen hadde nok ikke likt Trump. For å si det sånn: Av det jeg ser av Trump på tv, liker jeg ham ikke. Men hadde Donald Trump sittet i dette rommet, kan det være at jeg hadde syntes han var en hyggelig fyr.



Gjestetøflenes magi. Det er jeg enig med ham i, for ikke først og fremst på grunn av peisvarmen og en utsøkt spekeskinke innrullet i lefse, men takket være fottøyet, er jeg selv mildt innstilt til det meste. Noe de rike ofte har, som vi alle burde ha hatt, er nemlig gjestetøfler. Grunnatmosfæren mellom folk med lune føtter blir så god at den tåler utidige spørsmål og fundamental uenighet, slik at jeg, som i hele mitt liv har gått i bare ett eneste fakkeltog, det var da EU fikk Nobels fredspris, nikker tålmodig og klapper hunden Troll mens Mikkel legger i vei.

– Vridningen over til realpolitikk og nasjonalstaten henger sammen, for min del. For politikere eller folk som har vokst opp i Hakkebakkeskogen, og det farligste stedet de ellers har besøkt er Kardemomme by, der det skumleste dyret i byen er en sjokoladespisende løve, vil de neste årene by på mye frustrasjon, smerte og sinne før de til slutt resignerer og innser at verden og virkeligheten i stor grad hverken er vakker eller ufarlig. Vi i vesten bor under osteklokken, i en fantasiverden. De harde realiteter vinner alltid frem når det kommer til stykket. Hundrevis av millioner vokser opp i fattigdom og nød, nå vil de ha sin del av kaka. Spørsmålet er om det er noe kake igjen å dele, sier Dobloug.



Jeg reiste ut som en spurv og kom tilbake som en hauk.
Folkeviljen. Mindre appellerende enn gjestetøfler er den trangen de har, en del av dem som har så mye penger at de er vant til å få det som de vil, jeg tenker på trangen til å heve seg over partipolitikkens bleke kompromisser og å stille seg i spissen for selveste folkemeningen. «Vi trenger en nasjonal reisning. Vi lenges efter renere luft», sa Fridtjof Nansen på Fedrelandslagets ungdomsstevne i 1926. «Partiene bruker tiden på spillet i stedet for styringen. Hvis ikke de styrende partier klarer å løse oppgavene, vil folk se andre veier», sa Mikkel Dobloug i Dagsnytt 18 midt i november.

Fedrelandslaget lanserte seg selv i 1925. Dette var ungdom som fremhevet «den rene, verdiskapende effektivitetslinjen» som alternativ til bolsjevismen, og som til sine torgmøter hentet de gamle, Christian Michelsen og Fridtjof Nansen, fra Frisinnede Venstre, partiet av høvdinger uten folk. I den grad Fedrelandslaget huskes er det på grunn av et kortvarig listesamarbeid med Nasjonal Samling.

– Jeg synes det er en skam at man var redd for å snakke om Nansen i Norge etter krigen. Quisling var så liten at han måtte kle på seg Nansen for å bygge opp seg selv. Men det Nansen fremfor noe skal huskes for, er jo Nansenpassene, et pass for statsløse og flyktninger fra krig og sultkatastrofe. Og tenk hva Bjørnson betød på Balkan. Det er svært få, nei ingen, som går utenpå disse menneskene, sier Dobloug.



Bakmann. Dalenes dal, Gudbrandsdalen, vakre E6, Fåvang, Ringebu, Hundorp og så opp mot øst, høyt opp i dalsiden over Vinstra: Sinnbildet av en storgård. En kjører Prius, men kommer til fots i hodet, skreppa på ryggen, Asbjørnsen og Mo. Nordgard Hågå er det gamle navnet. Gjesteboken til Per Gynt-Gården fra årene 2005 til 2009, da Mikkel Dobloug drev stedet som en slags retreat-resort med gourmetservering, vitner om at her har det hygget seg så mange slags folk: Liv Ullmann, Trond Giske, Klovner i kamp, Pater Pollestad, Erik Fosnes Hansen, Åsne Seierstad, Greta Garbo, Jostein Gaarder. Og i all verden? Jørgen Kosmo, Stortingets president, med frue! Stopp. Er det et hemmelig nettverk?

Jeg er jo frimurer. Og jeg har sikkert jødiske penger også. Er det ikke det de konspirasjonsteorifolkene er opptatt av?
– Jeg er jo frimurer. Og jeg har sikkert jødiske penger også. Er det ikke det de konspirasjonsteorifolkene er opptatt av? – Vet du hva? I losjen bygger du karakter. Det er helt rått. Dette kunne jeg snakket mye om.

Det kan vi ikke, for bak flere fenomener vi bare så vidt ser omtalt, men som pirrer nysgjerrigheten, finner vi Dobloug som bakmann, tilrettelegger, arrangør, eller hva han nå er. Ta nå bare symposiet «Kontra», der et hundretalls av landets rikeste arvinger år om annet møtes for «å utfordre tradisjonelle tankesett», som det i alle fall het i 2014, da symposiet ble arrangert hjemme hos Mille-Marie Treschow på Fritzøehus.

– Jeg er konsulent. Tilrettelegger. Jobber med strategi.



MIKKEL DOBLOUG
Oppvokst på Persbråten i Oslo.
Sønn av diplomaten Cecilie Schou og Louis-Pascal Negre, Malis første finansminister.
Arvet slektsgården Nordgard Hågå i 2001, restaurerte den og gjestegård med gourmetrestaurant under navnet Per Gynt-Gården.
Tildelt «Bygdebyggerprisen» 2006 av Innovasjon Norge.
Kåret til «Årets bygdeprofil» 2006 av avisen Nationen.
Tidligere politiker for Venstre.
Mastergrad i diplomati, strategi og etterretningsanalyse.
Styremedlem i Polarstjerneordenen, etablert av Mikkel Doblougs tippoldefar.
Familien av frihetselskere. Jaha, men ikke nok med det heller. Ta Thor Halvorssen. Venezuelaneren. En menneskerettighetsforkjemper fra høyresiden i Latin-Amerika. Helt på tverke i det norske meningslandskapet. Og til overmål barnebarn av tippoldebarnet til søsteren til Simon Bolivar. Thor Halvorssen som kom ut av intet og inviterte til Oslo Freedom Forum.

– Jeg kom inn for å hjelpe Thor første gangen, i 2009, ikke med penger, men med praktiske ting. Thor bare kom, han, i april, og skulle ha konferansen i mai. Jeg satt i styret i to år. Lysglimt ble jeg forresten kjent med gjennom Oslo Freedom Forum. Han gikk rundt og intervjuet folk. Lysglimt er jo liberaler, og det er jeg også. Altså ikke en Ayn Rand-liberalist, men i den samme familien av fritenkere og frihetselskende mennesker.

– Det var slike jeg kom opp hit for å forstå noe mer av. Dere er individualister grensende mot snålinger, så å danne parti er kanskje ikke så lett?

– Dere?

– Er dere ikke et miljø?

– Nei, det er enkeltmennesker fra flere politiske ståsteder. Odfjell og Lysglimt har jo holdt på parallelt. Men noe vi hadde felles, vi som var på middagen hjemme hos meg, var at det Hans-Wilhelm Steinfeld sa i sommer, fikk god resonans.

– Steinfeld har sagt så mangt.

– Han sa at vi må kunne diskutere de enorme problemene vi står overfor i Europa, også innvandringen, uten å gå i skyttergravene og kalle hverandre ting. Hele debatten om Listhaug, at hun er slem, den er fullstendig verdiløs, det er bare tåke. Båtene kommer over Middelhavet i like høy takt som i fjor. Denne krisen er ikke over. Dette er vorspielet.

– Lysglimt har redusert Alliansen til et ensaksparti: Norge ut av EØS.

– Ja, han vil ha folkeavstemning. Jeg er enig, la oss ha det hvert tolvte år. Er det riktig at en generasjon stemmeberettigede for evig og alltid har avgjort den saken?

– Da vi nærmet oss desember, tenkte jeg at prosjektet vårt, Alliansen, var kommet på overtid, og jeg tenkte at den karen, Lysglimt, han var masse på tv som Norges Trump-tilhenger nummer én, og han smiler pent og har talegaver, tenkte jeg, så jeg sendte ham en twittermelding: «Trenger du noe utstyr?» Alt var jo klart fra min side, logo, nettside, jakker og capser. Han hadde fått en halv million av Odfjell, så jeg antok at jeg kunne få dekket litt av utgiftene, men det var jo et røverkjøp for hans del.



Med på mye, men ikke på alt. Lysglimt har altså fått godt med penger fra skipsreder Dan Odfjell. Man skal aldri si aldri etter Trump, men lanseringen til Lysglimt, der han i en dårlig etterligning av Anders Lange sto med et sverd og en helflaske eggelikør i den visuelt rotete Eldorado bokhandel i Oslo, virket ikke strategisk suverent, eller hva mener Dobloug, han som kaller seg strateg?

– Mange flirte, men folk lo da Trump lanserte seg selv også, og da Nigel Farage lovet å få Storbritannia ut av EU. Nå får vi se.

– Hva gikk gjennom hodet ditt den morgenen Trump vant?

– Jeg var ikke sjokkert i det hele tatt. Jeg visste han ville vinne, jeg.

– Basert på hva?

– Basert på å følge med på hva som skjer på bakken.

– Hvordan holdt du deg informert om bakken?

– Ved å lese alternative nyheter og kommunisere med venner som er der borte. Jeg fikk input på det som egentlig skjedde. Etterretningsanalyse handler om å trekke forbindelsene mellom enkelthendelser, «connecting the dots», for å se hele bildet.

– Troll, gå og legg deg!

Det var til bikkja.

– Nei, du vet når man går rundt og subber og tusler i norsk kulturarv fra morgen til kveld, blir man påvirket av det.



Fra Günter til Gynt. På en stokk har noen, uvitende om Columbus’ gjøremål det året, risset inn 1492.

– Så gamle er ikke noen av de 19 bygningene som står i dag, men de gjenbrukte jo tømmeret og da de bygget om fjøset, satte de inn tømmer som var brukandes. Men jeg tenkte vi kunne gå inn i den eldste stuen først. Her er det litt kaldt, pipen må repareres. Dette er fra 1600-tallet. Her bodde Gyntene. De kom fra Slesvig-Holstein og het Günter. De ble utkommandert opp til Norge på 1500-tallet og kom opp hit med oppgaven å besørge våpen til den lokale militsen, altså bondehæren.

– Våpnene ble det jo bruk for i 1612, sier Dobloug, og sikter til Skottetoget, markert ved Sinclairstøtten og kafeen av samme navn ved E6 sør for Otta.

Det var svenskekongen som hadde bestilt skotske leiesoldater. De gikk i land i Romsdalen og på sin vei mot Skåne ble de stanset, ja massakrert, av bøndene i Gudbrandsdalen etter at Prillarguri hadde varslet ved å blåse i hornet.

– Gyntene bodde her, i dette huset, i denne stuen, sier Dobloug og merker at jeg snøfter, for er det noe man bør være skeptisk til så er det fargerike historier fra folk som driver gårdsturisme og som attpåtil har jobbet i pr-bransjen, som vår mann her.

– Nei, dette vet vi, insisterer han og viser frem to rødskimrende, kremmerhusaktige gjenstander i et monter.

– Her er dåpsluen til den første Per.

– Peer?

– Det danske Peder blir Per på norsk, og Ibsen valgte Peer. Det er Pers, den store luen der, og den lille dåpsluen er hans søsters.

Vakre er de, uansett historisk forbindelse til Ibsens inspirasjon.

– Skal vi gå opp i biblioteket? Jeg tenkte vi kunne sitte der og se på noen bøker om Kasakhstan.



Jeg hadde valget mellom et jetsetliv i gin og tonic ved bassengkantene på Rivieraen, som jeg også utforsket ganske grundig, eller å sette i stand her.
Omstendighetene. Inn og ut av flere dører, flere stuer, kammers, trapper og enda flere dører, og det er en nytelse: Ingen slark i dørhåndtakene! Ingen kvining i hengslene! Ingen halvsirkel i gulvplankene etter dører som henger. Mikkel brukte 25 millioner på restaureringen. Men få vil misunne ham pengene, omstendighetene tatt i betraktning. Arven kom allerede da han var 21 år.

– Min far døde i en eksplosjonsulykke syv måneder etter min mor, som døde av kreft. Samme år, 2001, brant det her. Og jeg var altså 21. Jeg hadde valget mellom et jetsetliv i gin og tonic ved bassengkantene på Rivieraen, som jeg også utforsket ganske grundig, eller å sette i stand her. Jeg er kommet til at det kan være sunt å påføre seg problemer.

Arvingen vil snakke om det han kaller «det bondeetiske prinsipp».

– Avisene titulerer sånne som meg arvinger, men noe helt vesentlig er at det du arver, ikke bare er ditt. Du skal overføre gården til neste generasjon i bedre stand enn da du overtok.

Men pengene, hvor kom de fra? Dobblævv-gården snakker eldre Oslofolk om, og sikter til Brødrene Dobloug, et stormagasin på linje med Steen og Strøm, hovedstadens dominerende manufakturforretning og grossist som sendte stoffer og klær landet rundt.

Mikkels navnebror, tippoldefaren, var den eneste som, før det var lov, solgte det rene norske flagg. «Flag-Dobloug» ble han kalt, og kom på så god fot med en av ekspeditørene, folkedansens og bunadens Hulda Garborg, at Garborgs og Doblougs ble venner for livet.

– Jo, han nektet jo å sy sildesalaten i flagget. De var jo nasjonalister den gangen, som Bjørnstjerne Bjørnson, men de var også internasjonale. De dunket seg ikke på brystet over at Norge var best.



Bryggeripengene. Doblouggården lå, og ligger, i selveste Storgaten 1 i Oslo, altså inngangen til Storgata ved Kirkebasaren, like ved «den nye Doblouggården», det funksjonalistiske halvsirkelformede bygget i gaten nedenfor. Og Oslofolk snakker om Dobblævvløkka, og litteratene kjenner Doblougprisen. Men ikke nok med slike aner, og penger.

– Der henger oldemor. Med henne kom bryggeripengene, forteller Mikkel, og peker på portrettet av Cecilie Schou, datter av Schous bryggeri. Hun skilte seg imidlertid fra sin Dobloug og giftet seg med operasangeren Bjørn Talén, en av mellomkrigstidens største, og disse to var det som i 1938 kjøpte Nordgard Hågå – Per Gynt-Gården – etter år ved de største operahus. Det var Talén Greta Garbo besøkte da hun stakk seg unna i Gudbrandsdalen, de var feterte stjerner begge to.

Mikkel er dog bare fjerde generasjon Dobloug på Nordgard Hågå, som er denne gårdens navn fra før Peer Gynt-turismen. Doblougnavnet kommer fra en gård på Furnes, nede mellom Hamar og Brumunddal. Dufla ble det skrevet i året 1307, så Doflo og Dofflo, og faktisk Dofloo på det sene 1300-tallet, så ble det til Dawlo, og i 1578 til Doffloff. Nå nærmer vi oss, for i 1593 ble det bokstavert til Dofflough, og endelig, fra 1669, Dobloug. Alt dette ifølge Oluf Ryghs Norske Gaardnavne, som vi for all del ikke må fortape oss i nå i julestria, det er et 18-bindsverk. Litt til bare: Første ledd, do, betyr trolig «dukke seg ned». I hva? I annet ledd, lo, «engslette ved vann».


Arven: Mikkel er opptatt av å levere gården videre i bedre stand enn han arvet den, men har selv  ennå ingen arving. – Jeg var sammen med en tysk jente, men hun ville ikke flytte hit og jeg ikke dit, forklarer han.
Arven fra Afrika. Ingenting så langt forklarer hvorfor vår tids Mikkel Dobloug har mandeløyne og olivenhud.

– Takk, det hørtes fint ut.

Forklaringen kommer oppe i svalgangen, hvor afrikanske masker er del av treskurden.

– Min mor møtte min far i Abidjan.

– Elfenbenskysten?

– Ja. Min mor jobbet i Utenriksdepartementet, hun hadde utferdstrang og reiste ut så fort anledningen bød seg. Her er min far, Louis-Pascal Negre, fra Mali.

– Var han franskmann i Mali eller malineser?

– Hans far var fransk og hans mor fra Mali, fra tuaregslekt, og han ble sendt på kostskole i Frankrike og gikk eliteskolen, den med det lange navnet, og gikk inn i den franske statsadministrasjonen og ble en slags guvernør for de franske koloniene. Han var et politisk talent og visste at han aldri ville nå til topps i Frankrike. Til det var han for mørkhudet.

– Husker du ham?

– Ja visst, vi bodde sammen til jeg var tre, og senere kom han til Gudbrandsdalen om somrene, men han kjedet vettet av seg her. Men altså, han satset på Afrika. Da jeg var 18, reiste jeg ned og var mye med ham der. Som 34-åring undertegnet han dokumentet som ga Mali, Senegal og Elfenbenskysten selvstendighet. Han var for lys til å bli Malis første president, men han ble Malis første finansminister. Ikke så dårlig, det heller.

– Men hans død?

– En eksplosjon i en gasstank like ved hans hjem. Vi vet ikke helt hva det var, men det kan ha vært noen som ville statuere et eksempel og skremme andre. Eller det var et uhell. Han var en sindig og kunnskapsrik fyr. Sosialist. Ikke fordi han trodde så mye på det, men fordi det var praktisk, måten å gjøre det på for å få til noe i Afrika da. Sånn sett drev han med realpolitikk.



ALLIANSEN NORGE UT AV EØS
Overtok navn og pr-materiell fra det påtenkte partiet Alliansen, som Mikkel Dobloug planla, men skrinla etter viderverdigheter og mangel på arbeidskapital.
Partileder er Hans Lysglimt Johansen.
Styremedlem: Historiker Sturla Ellingvåg, kjent fra forsøket på å bruke DNA-prøver for å bevise at Rollo, grunnleggeren av Normandie, var Gange-Rolv fra Møre. Likene i sarkofagen man brøt opp, viste seg i høst å ikke være i slekt med Rollo eller Gange-Rolv.
Pr-ansvarlig: Bjørn Melleby, fritenker fra Stavern. Fikk i 1988 avskjed som redaktør av Kystglimt, Kystdirektoratets avis, etter å ha kritisert direktoratets byråkrati.
Lysglimt har fått en halv million kroner i støtte til partiet fra Dan Odfjell, reder i Bergen og vinbonde i Chile.
Realpolitikk. Der var det flottenfeierske begrepet igjen, som Dobloug snakket i overkant luftig om på Dagsnytt 18 i forbindelse med forsøket på å etablere partiet Alliansen.

– Jeg har det via Robert McNamara, Kennedys forsvarsminister, min far jobbet med ham i Verdensbanken. Realpolitikken er ikke umoralsk, men amoralsk.

– Et eksempel, takk.

– Angela Merkel sa lenge «dette klarer vi». For en måned siden kom forslaget om å snu båtene på Middelhavet. Det siste er realpolitikk. Realpolitikken er følelsesløs og på mange måter trist, men fullstendig riktig.

– Kompromisset er det vakreste som finnes, mener mange, og jeg. Men du liker ikke slikt «stortingsregjereri», som Fedrelandslaget agiterte mot?

– Jo, men hvis huset brenner, er det flere måter å slukke det på. Du kan diskutere hvordan til det bare er en rykende haug igjen. Eller så kan du gå på og si at vi bruker vann. Eller pulverapparat. Til slutt må du bruke ressursene et sted.

– Er det noe ved dagens samfunnsutvikling som brenner?

– Det var 40 bilbranner i Sverige bare i november. 700 siden august. Vi vet ikke hvem som setter fyr, men vi vet det er mye frustrasjon og sinne, sier vår vert, og vi er kommet til enda en stue prydet av et klenodium: Norges eldste jernovn.

– Den er fra 1680. Eidsvolds Verk. 14 mål skog gikk med til å lage en sånn ovn.



Lynavleder. Når vi ved ovnen spør Dobloug om han treffer på rasisme i de miljøene han rådgir, er det fordi ovnen minner om 1980- og 90-tallets Folkebevegelsen mot innvandring, hvor frontfiguren Arne Myrdal, som banket opp folk, var støttet av en fra de gamle jernverksslekter, Jacob Aall, på Nes Verk.

– Rasisme treffer man i Norge, ja, men nei, jeg omgås ikke slike mennesker. Jeg vil bare ha ordentlige mennesker rundt meg. Jeg leste at de høyreekstreme kreftene begynner å røre på seg i Norge også, spesielt i Asker og Bærum, ifølge Politiet til Aftenposten. Ungdommer som blir med i Vigrid og Nordisk front. Å være lynavleder for slikt, var noe av Alliansens prosjekt. Kan det være mulig å avspore svineriet med å vise til de historiske linjer, der man kan være glad i landet sitt som Bjørnson og Nansen, uten å ende opp i rene kriminelle og fordummende miljøer som undergraver de verdiene som ble kultivert frem under nasjonsbyggingsprosjektet? Jeg frykter at Tyrkias president Erdogan skal gjøre som han truer med, å åpne grensene så vi floodes en gang til. Jeg er redd for friksjon. Det brukte vi veldig mye tid på ved LSE.

– Friksjon? London School of Economics?

– Ja, det som betyr noe, er «hvor tørt er gresset». Det er farlig hvis de etablerte politikerne ikke klarer å være litt praktiske. Hvis inntrykket er – det behøver ikke være sant engang – at politikerne i Oslo ikke tør, eller klarer, å løse problemene, så løser vi dem selv. Da kommer Arne Myrdal-typen frem. Det er livsfarlig. Jeg er jo den første som går, med min – hva kalte du det? – olivenhud.


Tidene skifter: Tippoldefar ble kalt Flagg-Dobloug ettersom han nektet å selge sildesalaten og fikk sydd det rene norske.  Våre dagers Dobloug heiser Kasakhstans flagg på Vinstra, prydet av en steppeørn og sol mot lyseblå himmel. Dobloug mener Kasakhstans president fører en beundringsverdig politikk for å hindre islamisters innflytelse.
Ikke helt høflig. Her skal vi være glade for effekten av tøflene, for det går ikke egentlig an, men jeg hadde en tanke om at Mikkel Doblougs selvsikre måte å snakke på om alt mellom himmel og jord, det er autodidaktens måte, den selvlærtes mangel på tvil om ting. Jeg ville spørre ham om akkurat det. Men nå ble det i stedet, og det er ikke høfligere:

– Kunne du betale deg inn på LSE, da?

– Nei, det var anbefalelsesbrev. Jeg hadde bachelorgrad fra Lausanne og hadde jo sittet i styret for Venstre og Norsk Kulturarv. Det var i 2012, etter at jeg dempet ned driften her på gården. Jeg søkte jeg meg til kurset i diplomati, strategi og etterretningsanalyse. Jeg syntes det hørtes litt tøft ut. Jeg reiste ut som en spurv og kom tilbake som en hauk. De satte sammen kullet etter hva de trodde ville bli interessant. Tyve kom inn blant flere hundre søkere. Jeg ventet forgjeves på kurset i å holde champagneglasset, for dette var tøffe greier, vi måtte sikkerhetsklareres, sier Mikkel, like blid, og begynner å tegne.

– Jeg liker å tegne det jeg tenker. Strategus betyr general på gammelgresk. Du har sånne «commanding heights». Du har feministene. De står her og ser utover verden. Der har du liberalistene, kommunistene står her, Ayn Rand-folkene der. De ser utover det samme landskapet, men hva de ser, er forskjellig. Du må forstå hva de ser. Men du må se hele bildet, «connecting the dots». Da jeg hadde vært der en stund, hadde jeg fått et nytt syn på ting. Jeg ville ut av Venstre. Jeg kom inn i denne realpolitiske tilnærmingen, den er pragmatisk: Dette må vi bare løse, selv om løsningen ikke er ideell.



Flagg og visittkort. Det mørkner i dalsiden og ennå har vi ikke fått snakket om hva som gjør Flagg-Doblougs ætling til Flagg-Dobloug for akkurat Kasakhstan.

– I London studerte jeg med førstesekretær ved Kasakhstans ambassade. «Mikkel, vil du komme i desember og feire nasjonaldagen vår», spurte han. Det gjorde jeg, vi snakket samme språk når det gjelder realpolitikk. Han ringte meg da jeg var tilbake i Norge og sa de skulle oppbemanne ambassaden i Oslo, og spurte om jeg kunne hjelpe dem litt. Siden er det blitt mer, jeg hjelper dem å navigere i det norske.

– President Nazarbajev har sittet siden landet ble selvstendig, det var ved Sovjetunionens oppløsning i 1991. Og hans datter stiger i systemet. Det ligner ikke styresett frihetselskere liker?

– Igjen realpolitikk. De fleste i Kasakhstan er muslimer, men Nazarbajev tyr ikke til religion for å styrke sin posisjon, han opprettholder religiøs frihet. Han er opptatt av at landene rundt gjorde en feil ved å invitere fundamentalister til bordet. Jeg har vært valgobservatør der for OSSE, og det valgtekniske var det ikke noe å utsette på. Folk jeg møtte, ønsket å stemme på noe de så på som forutsigbart. Det siste de ønsket, var å ende opp som sine nabostater, som er autoritære diktaturer, sier Mikkel Dobloug og følger oss ut. Tøflene står i bislaget.

Ikke før var vi hjemme, før invitasjonen kom til selveste «Speilen» på Grand Hotell i Oslo. Velkommen til feiringen av Kasakhstans 25 års uavhengighet. Velkommen. Jeg våknet med lommen full av visittkort.