Jeg driver iaften og tænker og strider,
jeg synes jeg er som en kantret Båd,
og alt hvad jeg jamrer og alt hvad jeg lider
så ser jeg mig ingen Raad.
Men hvi skal jeg være så hårdt beklemt?
Om hundrede år er alting glemt.

Da hopper jeg heller og synger en Vise
og holder mit Liv for en skjøn Roman.
Jeg æter ved Gud som en fuldvoksen Rise
og drikker som bare Fan.
Men hvi skal jeg fare med al den Skjæmt?
Om hundrede år er alting glemt.

Så stanser jeg virkelig heller Striden
og ganger tilsjøs med min pinte Sjæl.
Der finder nok Verden mig engang siden
så bitterlig druknet ihjæl.
Men hvi skal jeg ende så altfor slemt?
Om hundrede Aar er alting glemt.

Å nei, det er bedre at rusle og leve
og skrive en Bog til hver kommende Jul
og stige tilslut til en Versets Greve
og dø som Romanens Mogul.
Da er der blot dette som gjør mig forstemt:
Om hundrede år er alting glemt.

(words by Knut Hamsun)

In English:
I`m drifting tonight, thinking and striding,
I think I am like a capsized boat,
and all that I moan and all that I suffer,
I can`t find any remedy.
But why should I have it so hard
In a hundred years everything is forgotten.

Then I`ll rather skip around and sing a song,
and consider my life a beautiful novel.
I eat with God like a full-grown giant
And drink like the devil himself.
But why should I mess around so much?
In a hundred years everything is forgotten.

Then I`ll really rather stop fighting,
and walk into the ocean with my suffering soul.
There the world will probably find me some time later,
so bitterly drowned.
But why should I end in such a hard way?
In a hundred years everything is forgotten.

Oh no, it is better to wander and live,
and write a book for each coming christmas
and ascend to a count of song
and die like a mogul of novel
Then it is only this that makes me gloomy:
In a hundred years everything is forgotten.