Avgiftningsenhet 2

Dag 2 på Avgiftningsenhet 2 på Aker sykehus
Før jeg reiste hit trodde jeg at jeg var forberedt på hvor tøft dette kom til å bli. Jeg hadde ikke nødvendigvis noe klart bilde, men jeg visste det kom til å bli vanskelig. Jeg var definitivt ikke forberedt og jeg har nok blitt tatt litt på senga av hvor beinhardt det faktisk er. Kanskje er det fordi jeg trodde at fraværet av ølen og amfetaminen kom til å være det verste. Sånn er det ikke i det hele tatt.

Greia med dette stedet er at det er så stor plass til alle tankene. De samme tankene som ofte dukker opp, som jeg for all del ofte drukner i alkohol, men som like fullt følger meg gjennom dagene og spesielt kveldene. Her har de enda mer plass og på tross av at det er masse fine folk her og et helt fantastisk omsorgsfullt personale er det forferdelig ensomt. En sånn ensomhet som bare spiser deg opp og tvinger deg ned i knestående. Jeg har grått så hardt og så lenge idag. Ligget sammenkrøllet i senga mens jeg hulkende klamrer meg til bamsen min mens snørr og tårer og sikkel renner. Man ville kanskje tro at alt jeg vil når jeg ligger sånn er å gjøre det jeg alltid gjør. Desperat ruse bort så mye ubehag jeg bare klarer. Rømme så langt vekk jeg kommer. Og for all del. Jeg har sikkert tenkt tusen ganger at jeg vil hjem iløpet av dagen, men tanken har aldri slått meg å skrive meg ut.

Jeg vil så gjerne få til dette, men jeg var virkelig ikke forberedt på ikke bare hvor vanskelig dette kom til å bli. Ei heller på hvilken måte det ville bli vanskelig. Jeg har ikke lyst på øl. Jeg har ikke lyst på amfetamin. Det hadde for all del vært hyggelig med et lite bongtrekk til kveldsmedisinene, men det er ikke mangelen på bedøvelse som gjør vondt. Hvis vi ser bort fra ensomheten og fortvilelsen klarer jeg egentlig ikke en gang å sette fingeren på hva som gjør det så vanskelig. Men fytti dæven så vanskelig det er. Det er vanskelig nok med svære b-vitaminsprøyter som har så mye tiamin i seg at det føles som en liten evighet å få alt presset inn i skinka. Eller blodprøven som fikk meg til å hylgrine så hardt før nåla en gang var i nærheten av meg at sykepleieren ikke var komfortabel med å i det hele tatt ta prøven. Eller den ekle blodtrykksmaskinen. Alle ting som tidligere har fått meg til å svime av. Helt konkrete ting jeg kan bli svimmel av å bare tenke på. Men det går egentlig greit. Vi fikk til slutt tatt den blodprøva, pumpa inn tiaminen og tatt det blodtrykket. Ikke besvimte jeg og ikke gikk verden under. Det er noe annet ubestemmelig som jeg enda ikke klarer å sette fingeren på som er så forferdelig vanskelig. Kanskje finner jeg ut hva det er etter noen dager eller kanskje det bare alltid vil være et eller annet udefinerbart som forhåpentligvis løsner, men som jeg aldri helt vil forstå.

Heldigvis er det ikke bare blodprøver, elefantsprøyter eller ensomme hulk. Ganske ofte er det smil og latter. Noen ganger er det en medpasient som spontant deklamerer “Etter ein rangel” i sin helhet i matsalen på skikkelig dårlig sogning. En annen medpasient som finner gressløk i hagen til alles store glede når vi spiser kveldsmat. Eller noen timer ved røykebordet med fine folk hvor vi ler, tøyser og prater som om vi bare var noen venner som satt ute i parken en sen kveld. En gjeng folk som har levd skikkelig vanskelige liv og ofte ikke hatt noe annet valg enn å bedøve det vonde så godt vi klarer. Noen er her for første gang, mens andre kjenner hver kvadratcentimeter av avdelingen. Men i de kveldstimene er vi bare noen folk som for en liten stund glemmer hvor vi er og bare har det fint sammen.

Jeg visste virkelig ikke hva jeg gikk til og herregud så lei jeg er av å gråte, men jeg er så glad og takknemlig for at jeg er her.