Annebrith - Presset jeg henne for hardt?

Presset jeg henne for hardt?
04.09.2017 -  07:30

Den aller første uken på elitelaget er over. Det har vært et overraskende taktskifte, men takket være bra trening i sommer har Annika hengt med.

Jeg gjør meg jo opp noen tanker som mor. Det tror jeg alle mødre ville gjort. Tanker som: Trener hun for mye? Er det greit å satse på noe så tidlig? Det er klart det svirrer mange spørsmål i hodet mitt.

Men etter den første uken har jeg blitt beroliget.

Jeg klarte ikke slippe henne alene på trening denne første uken. Jeg følte at jeg måtte følge henne og sitte i hallen. Det var som en slags sikkerhet for meg selv. Har hun det bra på det nye laget? Vil hun bli godt tatt imot? Hva om hun ikke henger med?

Jeg tror alle foreldre tenker slik. Det er nytt, spennende og ikke minst tungt. Vi snakker om et nokså høyt nivå her.

Men alle mine bekymringer ble borte etter første trening. Hun var fra første sekund en del av gjengen. Jeg ble glad inni meg. Det var klemmer, gratulasjoner, samtaler og heiarop. Hun er selvsagt en "rookie" men det betyr ikke at hun ikke er en del av dem. Fra aller første stund ble hun tatt inn i varmen og fikk hun en slags egen "familie".

Jeg var plutselig ikke så viktig mer. Vondt og godt på samme tid.

Jeg har fulgt med denne uken. Ikke for å se hva de gjorde, men for å se om hun hadde det bra. Og for å kunne fortelle henne etter trening hvor stolt jeg er av innsatsen hun legger ned. For det ER jeg. Jeg er dritstolt av henne. Hun er fremdeles bare tolv år og har sist uke lagt ned 15 knallharde treningstimer.

Dette er drømmen hennes, og jeg unner henne dette utrolig flotte året.

Nye venner, nye skills og nye opplevelser.

Om 20 år vil hun ikke tenke på hvor mange gull det ble og hvem som måtte være reserver. Om 20 år er det vennskapene som ble knyttet og opplevelsene hun vil minnes. Akkurat slik jeg minnes mine opplevelser med håndballen. Gode vennskap blir nærmest som et familiebånd og forhåpentligvis er det venner for livet som skapes nå!

Jeg tenker litt på den ville sommeren vi har hatt. Presset jeg henne for hardt?

Ja, det er mulig noen vil mene det. Men for meg har det vært viktig og er det fortsatt viktig å være ærlig. Hva vil du oppnå? Se på de andre, hvem vil du identifisere deg med? Se på hva de beste gjør og gjør det samme! Jeg har alltid vært ærlig med henne og sagt hva hun måtte trene mer på. Jeg tror det er bra for henne. Hun vet at jeg forteller sannheten. Uansett!

De første ukene fremover vil bli tøffe, og jeg har gitt henne et råd. Det er: Ikke forvent for mye av deg selv. Gi 100% på treningene. Istedet for å trene ekstra de kommende ukene så sørg for at du er 100% tilstede og gjør det som skal til på treningene. Så kan du etterhvert, når du har blitt vant til tempoet, løpe eller trene spenst, eller dra på ekstra treninger i hallen. Ikke nå, for da sliter du deg ut. Nå skal kroppen din venne seg til et annet tempo og i denne perioden er restitusjon meget viktig. Kroppen må få tiden til å venne seg til en ny hverdag.

Derfor roser jeg henne enormt for hver trening. Jeg forteller henne enda mer enn før hvor flink hun er og hvor stolt jeg er av henne. For nå er det tungt og det skal det være.

Spise nok og riktig mat, og sove godt er faktorer for suksess.

Hun skal gjøre jobben selv men jeg skal støtte henne hele veien! Men fra forrige uke og fremover er det ikke mitt ansvar å følge opp treningen mer. Det tar trenerne seg av. Og laget tar seg av mye av omsorgen og heiaropene. De har blitt hennes nye "familie".

Her er noen bilder fra i sommer, da airtracken, jeg og Annika var bestevenner ❤

Nå har airtracken og jeg blitt byttet ut og er det Jr Coed Elite som gjelder!

Les om uttaket til elitelaget her.