Der ingen skulle tru...

Der ingen skulle tru...

Det er på tide å avlive norsk politikks siste hellige ku; distriktspolitikken.

Jeg husker et møte like etter regjeringsskiftet i 2005. Den nye kommunalministeren, Åslaug Haga fra Senterpartiet, skulle møte «Storbynettverket» i KS. Dette var ordførere og byråder fra de ti største byene i Norge.

Vi er rause med betegnelsen «storby» i Norge, og naturligvis er det ingen norske byer som internasjonalt er å regne som storbyer. Men disse lederne representerte nesten 50 prosent av Norges befolkning, og selv en kommunalminister fra Senterpartiet kunne ikke overse denne forsamlingen.

I politikken er det nærmest noe guddommelig over kommuner nesten uten innbyggere

Hun ønsket oss velkommen, og så sa hun noe jeg aldri vil glemme: «Vi må huske på at ingen bor i byer fordi de vil, men kun fordi de må!»

Dette er jo et helt absurd utsagn, men det var sagt i fullt alvor. Prøv å si noe sånt til en bergenser, og se hvor mange stemmer du får i denne byen.

Så er da også Senterpartiet like lett representert i bystyret som en valgliste basert på luft. Senterpartiet er også kjent som «ordførerpartiet» i Norge. Ordførere som hver for seg representerer like mange innbyggere som det bor i en gate i Bergen eller en bygård i Oslo.

Selvbevisste ordførere med kjede er de like fullt. Du kødder ikke med dem.

Et av Senterpartiets slagord er «Ta hele landet i bruk». Men hvorfor skal vi gjøre det, hvis det er upraktisk, unødvendig og vanvittig dyrt?

Greit nok; det kan ha verdi for enkelte å bo høyt og fritt og langt fra folk. Men for samfunnet har det ingen verdi. Det er tvert imot en byrde og en gigantisk kostnad.

Det utløser krav om infrastruktur, rassikring, broer og tunneler «der ingen skulle tru at nokon kunne bu».

Folk i Hardanger krever for eksempel milliarder til å rassikre alle (!) veier. I et land med så mye fjell og vill natur, er kravet altså at man skal kunne kjøre overalt uten risiko for at det går et ras.

Eller ta et annet eksempel: En liten grend med 20 fastboende får etter 50 års kamp en ny vei til 100 millioner kroner. Samfunnet, vi andre, betaler altså fem millioner kroner pr. hode for at disse menneskene skal kunne bli boende der, i ødemarken.

Hvor er fornuften og rettferdigheten i det? Hvorfor skal ikke folk i byene også kunne kreve en gave på fem millioner hver? Det kunne gjort boligkjøp mer overkommelig. Det er nemlig dyrt å bo i byen.

Folk på de ytterste utposter forlanger samme priser på strøm, samferdsel, bensin og matvarer som i tettbygde strøk, til tross for at kostnadene til fremføring og distribusjon er mye høyere.

Det er visstnok et spørsmål om rettferdighet. Pussig nok hører vi aldri samme argument om boligprisene, som jo er mye lavere i distriktene. Et hus i byen kan koste mange ganger mer enn et tilsvarende på landet.

Det er visst helt OK og tvers gjennom rettferdig.

Det er nemlig aldri synd på folk i storbyene. Det er folk i distriktene vi må bry oss om.

Særlig de som bor langt inne og høyt oppe. Det er de som tar vare på kulturlandskapet, norsk matproduksjon og norske verdier.

Jo færre de blir, jo mer er det synd på dem, og jo mer må vi andre betale for holde liv i dem.

Men tross mange tiår med aktiv (og dyr) distriktspolitikk er resultatene nedslående. Sentralisering og urbanisering øker, og særlig innlandet avfolkes.

80 prosent av befolkningen i Norge bor nå i et belte med en bredde på bare en mil fra kysten. Det er her verdiskapningen, og for den saks skyld matproduksjonen, skjer i Norge.

Men fisk er som kjent ikke mat, når Senterpartiet og landbruksorganisasjonene snakker varmt om norsk sjølberging. I det regnskapet inngår kun subsidierte dyr på fire bein.

Til tross for at antall gårdsbruk og årsverk i landbruket synker år for år, økes de enorme overføringene fra resten av samfunnet til denne sektoren.

Siden 1950 er antall årsverk redusert med 90 prosent, til tross for at målsettingen har vært den motsatte. For samfunnet har denne «fiaskoen» vært helt nødvendig for å frigjøre arbeidskraft til andre og lønnsomme næringer.

Velstandsøkningen i Norge har vært helt avhengig av flukt fra landbruket og distriktene.

For å opprettholde en viss sysselsetting i andre sektorer i distriktene, må også andre distriktspolitiske virkemidler tas i bruk, selv om de er i strid med regler som forbyr næringsstøtte og konkurransevridning.

I Årdal bevilget den rødgrønne regjeringen (gjennom overstyring av Innovasjon Norge) 80 mill. kr. til å etablere en dørfabrikk som alle burde visst ikke hadde livets rett. Det ble til 32 ulønnsomme arbeidsplasser i noen år før alt ble nedlagt.

Kunne dette skjedd i en by? Aldri!

Det pågår nå en politisk debatt om kommunestrukturen i Norge. Hvor store bør kommunene være for at innbyggere skal sikres et forsvarlig tjenestetilbud, og bør samfunnet kunne tvinge igjennom kommunesammenslåinger for å oppnå dette?

Som alltid mobiliseres motkreftene. Argumentene er som regel at små kommuner er bedre, nærmere innbyggerne og mer demokratiske.

Prinsippet om at innbyggerne selv bør få bestemme, er for så vidt fornuftig. Problemet er at dagens kommunestruktur er svært kostbar, og det er ikke innbyggerne i småkommunene som tar regningen. Den er det innbyggerne i de store kommunene som får.

Hvert år innkreves enorme beløp fra de store kommunene, som overføres til de små.

Dette ranet, som kalles «inntektsutjevning», er altså prisen å betale for at ordførere, rådmenn og innbyggere i småkommuner nekter å gjøre det som er fornuftig; å slå seg sammen til større kommuner.

Hvor lenge skal vi la dette håpløse systemet bestå?

Av og til har jeg inntrykk av at jo mindre kommunen er, jo større politisk vekt tillegges den. I politikken er det nærmest noe guddommelig over kommuner nesten uten innbyggere.

En delegasjon av 20 ordførere, som til sammen representerer mindre enn en tiendedel av innbyggerne bak ordføreren i Bergen, virker naturligvis mer imponerende når de dukker opp i et departement i Oslo, enn selv Trude Drevland klarer å fremstå.

Senterpartiet, som er stolt over å kalle seg «partiet for Distrikts-Norge», er vel egentlig imot byer.

Hvilket parti i norsk politikk kaller seg stolt for «partiet for byene»? Ingen. Det ville være jevngodt med politisk selvmord i Norge, til tross for at mer enn tre firedeler av oss bor i byer.

Men det er jo bare fordi vi må, ikke sant?