Nå som det er mørkt har jorden blitt forvandlet til et stort flatt felt av sort. Gjennom mørket går lysene langs motorveiene som glødende blodårer mellom småbyene, som bærer kinesiske, og for ham uforståelige, navn, remser av fremmede tegn satt sammen til unike kombinasjoner som viser til steder som også er unike, men som fra der han sitter i flyet er fullstendig identiske: skarpe flekker av lys, liksom noen har skrapt i jordhudens overflate og sluppet ut det glødende lyset som befinner seg under den. Det er stille i flykabinen, brølet fra motoren og vinden utenfor har for lengst blitt umerkbar og gjort om til stillhet, det er alt flere timer siden noen av flyvertene har gått gjennom midtgangen for å se til de reisende. Lampen over setet hans er den eneste som lyser. I boken som ligger oppslått på det lille respatex-bordet skriver Virilio om fallskjermhopperens erfaring av å falle mot jorden: Fra 2000 meter er bakken usynlig, når man har passert 600 meter ser man den komme mot seg, og de siste hundre meterne går alt raskere og raskere, slik at husene, trærne og veiene ikke lenger gir inntrykk av å komme nærmere, men lenger fra hverandre, som om jorden var i ferd med å rives i stykker. Når han flyr har han alltid den samme følelsen av stillstand, en paradoksal fornemmelse av at kroppen hans står stille til tross for at han blir skutt gjennom luften i nesten tusen kilometer i timen. Han går på flyet et sted, står stille, og forlater flyet et annet sted, som om det ikke er rommet, men tiden som var gått i stykker. Og for hvert gang han forlater og ankommer et sted på denne måten mister forskjellene mellom dem noe av sin betydning, landene, byene og gatene begynner å gli over i hverandre, som om de ikke lenger var distinkte, men dannet en udifferensiert masse av sted han hver dag måtte vade igjennom. Han er 36 år gammel, inntil videre, et eller annet sted oppe i luften, mellom tidssonene, vil han ha fylt 37. Snart vil han være tilbake på kontoret.