Jeg bestemmer meg for å skrive dagbok:

ikke den som jeg skriver inn i «selvfiksjon»-dokumentet på pc-en, nei, det skal være en 1700-talls brevroman type dagbok. Jeg kunne ønske jeg hadde en referanse, for eksempel Liaisons Dangereuse stående i bokhylla, den ligger vel i kjelleren til mamma og pappa, men jeg forestiller meg at det er en tydelig, etterstilt forteller, eller det er der det begynner, i hvert fall, på et punkt det noe allerede har skjedd og protagonistfortelleren sitter foran et skrivebord og innbiller seg at noe akkurat har blitt ferdig, jeg oppdager plutselig en død blomsterflue på styreflata til Macbooken, den ligger tilsynelatende uberørt på ryggen og jeg innser at det er den jeg drepte for et par minutter siden, jeg må ha klappet hendene over ham helt perfekt over for- og baksiden, den er den største blomsterflua jeg har sett, kanskje nettopp på grunn av måten den ligger på, med ryggen rett ned mot aluminiumen. Når jeg tørker den opp glir den utover som blod og svarte klumper, det lukter råtten jord. Jeg søker opp «blomsterflue» på google og finner en kjerringrådsartikkel i et kvinnemagasin, den leder meg til en død lenke på NHO.no, jeg drar tilbake til google, finner artikkelen; blomsterfluen er en del av hærmyggfamilien, den kalles også sørgemygg, etter en presentasjon av de ekle myggene og larvene deres står det et avsnitt om «myter og overtro»:

Om sommeren kan man oppleve å få se et sjeldent fenomen, da larvene av enkelte hærmyggarter vil vandre over skogbunnen i en opptil flere meter lang prosesjon, en hærorm (figur 3). Det har vært knyttet mye overtro til disse vandringene. Man trodde for eksempel at hærormen varslet krig eller dårlige tider. I dag vet man fremdeles ikke hvorfor enkelte arter legger ut på disse vandringene (lastet ned fra https://www.fhi.no/nettpub/skadedyrveilederen/fluer-og-mygg/harmygg-sorgemygg/#hvordan-lever-fluene-og-hvilken-skade-kan-de-foraarsake 20.09.16).

Jeg får lyst til å låne en bok om norsk overtro på biblioteket, kanskje i morra, jeg søker litt på bibsys og noterer et par titler før jeg går i dusjen, pusser tennene og legger meg.

Dagen etter møter jeg Maja på Una, jeg kommer over tjue minutter for tidlig, får et bord ute og begynner på den første ølen mens jeg leser Bhagavadgita. To mannlige servitører står ved inngangen like utenfor der det er naturlig for meg å la blikket vandre, de er kjekke og veldig unge, jeg må være sju år eldre enn dem, av og til kaster en av dem et blikk mot meg og jeg lurer på om det er upassende å lese på et slikt sted, de har duker og bordbestilling, jeg tar opp skriveboka og noterer et sitat, jeg skammer meg; «gi opp det du er bundet av når du handler, Arjuna, fast i disiplin», og jeg forsøker å forsone meg med det strenge språket de bruker, hadde jeg vært hindu ville jeg vært kasteløs, kaller kaller de det ikke bare NAVer nå, er det egentlig bedre bare fordi vi benevner det på en hyggeligere måte; ikke bare er jeg patetisk men i tillegg må jeg skamme meg over det, det er ikke plikten min å være en sentimental hemmis, nei, tvert imot, det er min skyld, jeg kaster et blikk mot Solsiden, et par kommer mot restauranten, Maja har ikke kommet enda. En jevnt strøm mennesker kommer gående langs kaia, ser man dem langt nok ovenfra ser de kanskje ut som et infanteri, de fleste av dem beveger seg i samme retning; over blomsterbrua og inn mot sentrum. Jeg får øye på Maja, hun runder hjørnet med kjappe skritt, har på seg en burgunder dressjakke og trang kjole, kommer kanskje rett fra lesesalen og har begynt å kle seg ut som om hun fremdeles jobber på ambassaden i Brussel, det blonde, porøse håret er krøllet under med et gjennomsiktig lag glatt hår over. Hun sier et eller annet når vi klemmer, en av de unge servitørene passerer oss akkurat i det hun setter seg.
	«Der kom du,» sier han til Maja, han snakker engelsk med en ubestemmelig amerikansk aksent. «Venninna di har venta på deg i en time!»