Hvilke konsekvenser fikk denne formen for krigføring?

Det var en stor andel av skadede soldater ved vestfronten som ble værende igjen i skyttergravene. For mennene som befant seg i skyttergravene, kunne døden komme når som helst, selv der det var stille. I travle seksjoner, brakte den konstante bombingen tilfeldige død. Mange skadede fra bombingen ble begravet levende, og de som ikke kunne bli gravet ut, led en forferdelig død. Alle soldatene i skyttergravene lærte også fort dempe deres naturlige tilbøyelighet. Det å stikke hodet ut av skyttergraven var det samme som å invitere til en snikskytters kule.

Risikoen for å bli drept eller såret, var høy. Dersom man ble skutt i armen eller i benet, kunne man overleve, men medisin hadde ikke kommet veldig langt. Dersom man ble skutt i overkroppen, var det meget høy sannsynlighet for at man døde.

Sykdommer var en tung belastning i skyttergravene. Det var fuktig, varmt og mye råttent kjøtt. De fleste hadde diaré. Man kunne enten «brenne opp» innvendig av feber, eller noe enda mer grusomt. Ettersom man gikk i de samme klærne i samme gjørme i lenger tid, kunne man få det som het «skyttergravfot», som førte til at man fikk koldbrann. Det førte til at man råtnet opp på innsiden.

Det var en forferdelig lukt som spredte seg over krigsområdet som stammet fra råttent kjøtt. De døde kunne bestå av flere tusener og det var ofte umulig å begrave de døde etter en kamp, slik at de bare ville ligge der i «ingenmannsland» i flere dager før de muligens ville blitt tatt hånd om. I tillegg, døde mange i granathuler som kunne bli fylt med vann eller at kropper bare sank ned i gjørmen. Stanken av det råtne kjøttet ble en vane i livet i skyttergravene.

I tillegg, ble latriner (primitive toaletter) overfylt. Mennene ville prøve å fylle disse og grave nye, men etter hvert var det ikke lenger rom for å grave nye. Dette preget den fire år lange skyttergravskrigen, med stanken fra mennesket. Menn som ikke hadde mulighet for å vaske seg på uker eller måneder, ville selvfølgelig lukte.

Det utviklet seg dessuten en desperasjon ettersom krigen varte. I 1917 kom tyskerne med gass i granatene sine. Det dem benyttet seg av, var «sennepsgass». Det var ikke den mest dødelige, men den mest forferdelige. Fikk man dette på seg, smuldret huden på hendene eller ansiktet opp eller så smuldret huden på innsiden av lungene opp.

Soldater fra krigen led ofte av man kalte for granatsjokk, bedre kjent som PTSD (posttraumatisk stresslidelse). Symptomene kunne være suicidale tanker og søvnløshet. For de sivile hjemme, førte tapene til at man hatet fienden ytterligere. Man gikk inn i krigen som ønske om å vinne ære og løse konfliktene i det åpne. Etter krigen var det derimot andre tanker. Man tenkte bare at fienden var en man hatet og ville tilintetgjøre.