mitt liv, livet mitt

jeg er trøtt. nok en natt uten søvn, nok en natt med depressive tanker. du passer ikke inn, du har ingenting å tilby verden, savnet etter deg blir minimalt om du henger deg. bilder i hodet mitt av blått tau fra clas ohlson knytt opp med hengeløkke i et tre ved sognsvann. mitt døde ansikt med mine siste tårer som tørker sakte ut uten at noen ser. ingen bryr seg, jeg har falt utenfor hele samfunnet og har ingen spesielle talenter; hvorfor skulle noen bry seg?

i begynnelsen gjorde disse tankene meg vondt. det har vart så lenge at jeg føler en lettelse når jeg dør i dagdrømmen. kan ikke huske sist gang jeg var lykkelig. kan ikke huske sist gang jeg smilte uten en stemme i hode mitt som fortalte meg at jeg ikke fortjente å være lykkelig, glad, fornøyd. hvorfor meg? hva har gått galt? hvorfor klarer jeg ikke ta meg sammen?

alt er slitsomt. t-banen om morgenen, folk stirrer på meg men flytter blikket med en gang jeg ser opp. de ser lidelsen min, de ser jeg ikke har det bra; det forstår jeg på utrykket dems. hvorfor kommer ingen å sier hei? hvorfor kan ingen av vennene mine forstå hvor utrolig vondt jeg har det? benytter hver sjangse til å ruse meg vekk, ut av mitt eget hode. de timene det varer er jeg glad, når det er ferdig føler jeg meg verre enn noen gang. likevel verd det.

spørsmål som gnager på meg hele tiden. tanker som forteller meg hvor ubrukelig jeg er. andre folk skremmer meg; de har følelser jeg ikke har følt på mange år. de virker mer utviklet enn meg, på alle måter. lukker meg selv rundt andre, hvem har vel lyst på en sippestory fra en rar, ubrukelig type som tilsynelatende ikke har noen fremtid? folk skygger unna, jeg skygger unna. ond sirkel, kommer meg ikke unna.

prøver å stenge tankene inne, prøver å skrike eller skrive følelsene ut, argumentere med de, krangle med de, trøste de. ingenting hjelper. blitt medisinert, gjorde meg til en zombie; en trist zombie. følelsene var fortsatt der selv om tankene var flyttet over på hverdagslige ting. kommer meg ikke unna. det er i mitt eget hode, jeg ødelegger meg selv. rotner vekk på et lite rom mens jeg føler at egoet ødelegger seg selv.. natt etter natt etter natt.

lurer av og til på hva andre syns om meg. har ofte ingen overskuddsenergi til å tenke over det men.. ingen klarer å forstå meg, ingen skjønner hvordan de kan hjelpe meg, ingen blir glad i meg. verden går nok bedre uten meg, den kommer bare til å fortsette og fortsette selv om jeg forsvinner. jeg er en belastning for samfunnet, familien og de få vennene jeg har. jeg har aldri passet inn noen plass, og kommer ikke til å gjøre det i fremtiden heller.

var et depressivt barn, ble en depressiv voksen. jeg er lei, har mistet kampviljen, orker knapt stå opp lengre, får sjangser på sjangser kastet etter meg, men klarer ikke komme meg videre. skole og jobb er begge håpløst. får ikke ut smerten min, lidelsen min.. har ikke funnet noe som gjør det bedre. alt virker meningsløst, livet mitt er meningsløst, har ingen retning, kapteinen er for opptatt med å sloss med seg selv.

selvdestruktivitet sto det i loggen min hos dps. kommer ikke til å hjelpe denne gangen heller, ingenting hjelper...