Jeg er enig med de som skriver her at man må ha ett visst antall stund med tjallen før man kan si man har stor nok innsikt for å fortelle om det. Jeg ser ikke på en som har røykt hasj 6-7 ganger i måneden i ett år som mye når det kommer til denne typen erfaring.
Jeg har røykt i snart 6 år. Jeg er 22 år. Jeg vil tro at min lave alder da jeg begynte spilte inn en stor rolle.
I forhold til en som begynte å røyke når han var over 25 tror jeg forskjellen er stor.
her skal jeg forklare hvordan mine psykoser opplevdes og hvordan de ble til. hva som fikk meg og hva som kan ha spilt inn store roller.

Men litt om mine erfaringer; jeg begynte mitt misbruk ( velger å kalle det slik) da jeg var 15 år gammel. jeg hadde sommerferie og skulle begynne videregående høsten som kom. sommeren dette året er den sommeren jeg kaller mitt mest fatale, året da alt egentlig fallt sammen. mye positivt har kommet ut av hasjmisbruket mitt, men det negativet får alt til å ikke gå opp.
Jeg begynte litt hardt på hasjen kan du si, 3-4 ganger i uken i sommerferien. jeg husker at de to første gangene jeg røyke kjente jeg nesten ingenting. men at på den 3. så smalt det noe sinnsykt. jeg ble kjempeskev, virkelig. jeg husker at vær gang jeg røykte de første gangene så måtte jeg ha ett glass vann og en halvtime på meg for å få ned all skevheten, etter den halvtimen følte jeg meg som i himmelen; det var noe av det beste følelsen jeg hadde, jeg elsket det! folkene jeg var med; eller de jeg [I]røykte[/I] med. les røykte med, for det jeg kanskje ikke har merket før de siste årene er at folkene man er med spiller mye rolle, uten at de trenger å være noen dårlige personer! og at det ikke er før noen år man innser at de man røykte med, gjorde  man egentlig ikke noe annet med. For det er virkelig et faktum, at kanskje man i begynnelsen har mye å gjøre på, men etter hvert legger man merke til at hverdagen og tiden ikke går på noe annet en å skaffe mer hasj og røyke mer, høre mer på musikk, og at alt snakket er om hasj eller ting som har hasj som innhold.

Jeg er av den typen som mener at de som røyker hasj bevisst eller ubevisst er deprimerte. litt hardt å si det slik og mangen kan misforstå men jeg mener det er en sannhet, hva jeg mener med ubevisst deprimert er at de som røyker gjerne ikke er sosiale, de har kanskje ikke damedraget,  ikke utseende med seg, de er dårlige på skolen,  de har problemer med familien osv. noe i den duren. dette da spesielt om de som begynner å røyke i 16-20 års alderen. Det er gjerne ikke lett å legge merke til det , og man innser det ikke helt. det er det jeg mener med ubevisst depresjon, og at de som er det gjerne lettere begynner med slikt.

tilbake til sommeren 2006.
røykingen fortsatte, det var mye røyking for en som aldri røykte 3-4 ganger i uken. i helgene var det mest røyking, da gjerne med litt alkohol inni bildet. hva jeg hadde av interesser den sommeren var ikke annet en det vanlige 16 åringer gjør en sommer; være med venner, drikke, damer, og sove lenge.

men denne sommeren var annerledes, jeg begynte å være med en jevnalder venn som var ett år eldre. hva han hadde av problemer visste ikke jeg noe om. jeg visste bare at han røykte og at han kunne skaffe meg det.

utover sommeren var jeg mye med han, røyking gjorde vi så og si hele tiden når vi var sammen, vi var som oftest med hannes kompiser.jevnaldrere greie gutter.  ingen junkier eller folk som brukte andre stoffer. ingen kriminelle eller noe innenfor det.
det jeg ikke la merke til den sommeren var at jeg mer og mer begynte å kutte ut mine streite kompiser. jeg husker jeg pleide å le av folk som sa hasj var farlig, gjerne fordi de var mine klassekamerater som jeg alltid så på som sosialt dummere enn meg. det var gjerne det som betydde mye; det sosiale smarte var bedre  enn fakta for meg. jeg hørte ikke på "dumme" folk som ikke visste hva de snakket om. propoganda var ett ord meg og mine nye hasjvenner brukte mye, alt var "propoganda" som helsedirektoratet eller hvem andre hadde skrevet.

ett år var gått, sommeren var ferdig, etter sommeren startet jeg videregående, jeg begynte kjapt å finne ut at " dette ikke er noe for meg" men hva var det egentlig som ikke var noe for meg? kanskje min største tabbe i livet. "jeg kan lett ta opp 1.året til neste år" sa jeg til meg selv.
Men der og da tenkte jeg ikke over hva det egentlig som var i grunnen " dette ikke er noe for meg"
var det fordi jeg kanskje hadde kommet i ett nytt miljø? der hasjen spilte større rolle en alt? ja, i dag vil jeg si det. jeg var lett påvirkelig, mer enn jeg selv ville tro. jeg begynte å skulke, være vekke. også hjemme ifra. jeg gikk ut om morgen og kom ikke hjem før i 23 tiden når jeg skulle sove, alt av rutiner ble sakte men sikkert brutt; også sosiale rutiner; jeg spiste ikke frokost som vanlig, snakket lite med foreldre, var aldri sammen med foreldre til middag, gjorde ikke lekser, sluttet å være med mine brødre, sluttet på fotball, sluttet å være med mine streite venner.
alt dette uten at jeg egentlig tenkte over [I]hvorfor[/I].
nå snakker vi sommeren 07 og jeg er i utlandet på sommerferie, jeg husket jeg lovde foreldrene mine og komme tilbake til skolebenken. etter noen obligatoriske møter med PPT ( sånn opplæringskontor for de som dropper VGS i Norge i ung alder) ble jeg enig og og overbevist over meg selv om at en yrkesfaglig retning var vegen og gå. men året som kom var enda hardere(skulle jeg finne ut i ettertid) jeg elsket hasjen. bedre enn noen gang, jeg trengte ikke lengre den halvtimen å roe meg ned på. jeg var i form med engang hasjen var trukket ned i lungene, jeg ble selvsikker. jeg ble dritgod i diskusjonene, jeg lo av alt, kreativ som bare faen. jeg begynte å lure folk for småting og ting. jeg pleide å bøffe nye folk som ikke røykte hasj for det. jeg var egentlig på dette tidspunktet det man kaller "avhengig men  nekter for det"
jeg sov over hos kompiser ofte og røykte hele natten.

droppet ut gjorde jeg dette året også. hasjen var en del av meg. psykisk var jeg bundet til det. men så kommer jeg til punktet; vinteren kom og depresjonen kom. jeg husker jeg sa jeg måtte roe meg ned for første gang to år etter mine første trekk. jeg stoppet opp i tre uker og ble skikkelig depresiv.
to dager etter julaften begyte jeg igjen. jeg følte jeg ikke kunne snakke med kompiser som ikke røykte, jeg var svært depresiv; jeg hadde fallt ut fra skolen, hadde dårlig sammvittighet for foreldre osv, følte meg litt som junkie, så styggere ut enn før, damer var det lite av.
jeg røykte mer enn før nå og jeg må få nevne at søvnrytmene mine var elendige, jeg sov kl 05 om natten og våknet kl 05 om middagen , vær dag i flere mnd.
jeg begynte å få problemer med å se venner som ikke røykte i øynene, jeg begynte å få problemer med å snakke skikkelig med de som [I]ikke røykte[/I]
den tiden tenkte jeg ikke på det.
som sagt røykte jeg mer og mer på den tiden og etterhvert begynte jeg å utvilke en form for skjelving; riste mye med beina, hendene skjalv når jeg tok bongeves eller holdt jointen. alt det uten å tenke på hvorfor.
jeg begynte å tenke mer enn før når jeg var skjeiv på denne tiden. drømmene mine når jeg sov var alltid som på ekte. det var en rar følelse. jeg ble svimmel når jeg røykte og jeg begynte å "bæde" når jeg røykte; begynte å tenke nedsettende om meg selv som at jeg er en taper, en narkoman osv.
av en eller annen grunn med tiden begynte jeg å tåle mindre enn før, jeg ble driitskjeiv av 1 bongeves. tankene fløt mer ukontrollert. røykingen nå var hver eneste dag fra morgen til kveld, med folk som bare røykte, streitevenner hadde jeg ikke lengre. dette gikk hardt inn på meg psykisk. jeg ble nedbrutt. prøvde å slutte en måned; det gikk helt fint. men det sosiale knakk meg. jeg var som en ny person. som ikke kunne noe. inni meg var jeg drit smart, jeg visste alt. men når jeg kom ut på gaten og snakket med folk var jeg som den værste taperen du kunne tenke deg. veldig rart i grunn..
tiden gikk igjen og det fjerde året i min hasjperidoe begynte jeg på skolen igjen. fremdeles en smart person inni meg, men blandt folk på skolen var jeg en taper. jeg var helt nedbrutt. på randen til nervøse sammenbrudd. jeg prøvde å holde meg så mye jeg kunne å ikke røyke men jeg klarte det ikke. hasjen eide meg, et sted inni meg gikk det ikke ann å slutte. jeg begynte å få psykoser når jeg røykte. skikkelige psykoser.

jeg følte synet var ødelagt, at andre så mer en meg og bedre enn meg. kroppen var redd uansett hvor smart jeg følte meg.

dette jeg snakker om nå er ekstremt vanskelig for en som ikke har røykt før å skjønne.

hodet mitt følte seg redd, og den trodde på alt. jeg hadde tendenser til schizofreni. jeg pleide å føle meg redd av rare grunner som ingen andre fikk. jeg pleide under hele hasjrusen å føle meg alene i verden, jeg følte jeg ikke klarte å puste og at jeg nå holdte på å dø.
for deg høres dette  ut som; " haha, for en dum fyr. hvem tror noe slikt"
men [I]prøv[/I] deg, du har ingen anelse  hvilken følelse det er når hjernen faktisk [I]tror[/I] på det. tankene fløt ukontrollert, og INGEN vet hvordan det følese når tankene [U]flyr[/U] ukontrollert. det er noe jeg ikke unner min værste fiende en gang.
du vil sikkert spørre hvorfor jeg røykte når jeg fikk sånne tanker. jeg vil si at det er fordi jeg var bundet , ingen streite venner å være med. triste tanker osv. prøvde selvsagt å holde meg unna . men å sitte alene hjemme hele tiden er ikke lettt. jeg var jo selvsagt inne i en periode som var helt fucket.

andre gangene jeg røykte hadde jeg sinnsyke tanker som at mennesker er som dyr, jeg hadde fortellende tanker. som for eks.  at jeg tenkte på noe og det forklarte meg hvorfor det var slik. jeg undret på hva vi mennesker egentlig gjør på og at alt er tilgjort, at ting er helt rart som at hvorfor blir glade og sinte og hvorfor vi snakker slik vi gjør med hverandre. hvem har laget disse ordene .
når jeg var ute fikk jeg sinnsyke psykoser som var av værste sort, som at hvor vi er. og om vi mennesker egentlig er kjempe småe i forhold til alt annet, og at siden ett glass for eksempel er så småe og mennesker større  så er vi som små bakterier egentlig. jeg fikk ekstreme syn på ting og hjernen [I]trodde[/I] på alt dette. som om det var sannhet.
jeg har sett meg selv flyavgårde mens jeg sitter tilbake og ser meg selv i tredjeperson. jeg har fått tanker som at jeg er schizofren og i perioder ( 1-4 timer) faktisk trodd på at jeg har hatt schizofreni.

jeg klarte ikke skille mellom søvn og virkelighet ( dette er fakta, folk som røyker for mye kan oppleve dette)
dette er noe av det mest absurde under en psykose. og nærmest umulig og forklare hvordan føles. men poenget er at når du føler det, kan du ikke gjøre noe med det. hjernen din tror på det. jeg kunne begynne å tro på at det jeg gjør nå er søvn, og at jeg egentlig drømmer. en helt sinnsyk forferdelig tanke.
jeg husker spesielt en gang jeg ikke hadde sovet en natt og røykte kvelden etter, det var helt sinnsykt! det var som en ferd på kroppens indre. tankene var helt absurde. når folk snakket til meg fikk jeg sinnsyke tanker. hva de snakket om tok ikke hodet opp men selv lyden. jeg fikk tanker som at hvordan språket vårt er funnet opp og hvofor mennesker kommuniserer og skjønner hverandre med å snakke og hvordan vi har lært hverandre slike ting.


under disse psykosene (som varer mellom 1-5 timer) er man i et helvete, man er virkelig langt inni sitt ego. og tankene kan være ekstremt virkelige, hjernen tror rett og slett på det. små ting kan få deg virkelig redd. du blir paranoid rett og slett.
heldigvis får ikke mangen slik jeg har hatt det. men jeg har hørt, lest og møtt folk som har hatt det slik. det er umulig å gi en god forklaring på alt dette.
jeg skrev min begynnelse for at folk skal få en lettere forståelse for hvordan disse psykosene opparbeidet seg, og hva som fikk meg inn i de.
spør gjerne meg om mer så forklarer jeg nærmere. alt dette foregikk på 5-6 år så noe dårlig forklart er det gjerne.