Til dere som dreper kommentarfeltet

Til dere som dreper kommentarfeltet

 

Jeg har nettopp tvunget meg selv til å lese de mer enn hundre kommentarene til Shoaib Sultans tekst om hvordan vi forholder oss til våre medmennesker[1]. Man kan selvsagt være enig eller uenig i det han skriver. Det er greit. Spørsmålet jeg sitter igjen med etter å ha lest så mange anonyme innlegg som formelig lyser av hat er ganske enkelt dette;

 

Hvordan orker dere å leve med alt hatet deres?

 

Hvorfor klarer dere ikke å lese en enslig liten tekst om hvordan vi behandler våre medmennesker uten å svare med eder og galle? Kan dere ikke bedre enn dette?

 

Det virker som dere ser det som deres oppgave å gjøre om det offentlige ordskiftet til en eneste stor søppelbøtte. Javel. Ytringsfriheten kommer ikke med noen oppskrift på hva vi skal bruke den til. En hver må finne ut hva de vil bidra med i denne verden. Problemet her er bare at dere som sprer hat nå står i ferd med å få avisene til å stenge kommentarfeltene for godt. Dere ødelegger for absolutt alle. Det gjør meg rett og slett forbanna. Nok er nok.

 

Så til deg, og alle andre som sprer hat, til dere hvis ryggmargsrefleks er å kalle en hver meningsmotstander for en sviker, landsforræder, eller annet svineri;

 

dere fremstår som hyklere. Feige, anonyme hyklere.

 

Hvordan ellers kan dere ha mage til å i det ene øyeblikket hyle ut at det er nettopp dere som blir forfulgt, før dere, med frekkhetens nådegave, selv spyr ut en flom av hat om enkeltindivider og hele folkegrupper? Herregud. Har dere én eneste gang tatt en kopp kaffe med en som er fra et av landene dere elsker å hate?

 

Det eneste jeg kan si til hver og en av dere som gir plass til så mye hatet er egentlig dette; husk at livet kun er til låns. Det kan – og vil – ta slutt. Ingen av oss vet når vår tid er omme.

 

Medmenneskelighet handler derfor nettopp ikke om hvorvidt du og dere hater tiggere. Det handler tvert i mot om at med mindre vi griper muligheten til å være et godt medmenneske i dag, så kan det rett og slett være for seint. Til å fortelle de vi er glad i at vi er nettopp det. Til å være så gode medmennesker vi kan mot de vi møter på vår vei. Tar vi oss tid til å kjenne etter vet hver og én av oss at ingen har tid til å gå rundt og hate.

 

Det er bare så altfor lettvint. Så om du ikke kan oppføre deg på nettet; legg vekk tastaturet. Gå heller ut i sola og lær deg å smile i møte dine medmennesker. Verre er det ikke.

 

Øyvind Marstein

 

[1] http://www.aftenposten.no/meninger/En-fattig-sjel-6846912.html