Det var med stor skuffelse at jeg fikk høre at ledelsen ved UiT --- Norges arktiske universitet skal vurdere kutt i en rekke studieprogram, med vekt på de små humaniorafagene, blant annet språkfagene fransk, tysk, russisk og til og med nordisk. Om dette virkelig skjer vil det være en stor tabbe.

Som alumnus er jeg veldig takknemlig overfor Universitetet i Tromsø. Jeg er en del av det nettverket som UiT har bygget opp gjennom årene. Vi som har studert ved UiT og gått ut i den store verda skal alltid være venner av Nord-Norge. Vi snakker fortsatt brei nordnorsk; de som er igjen i Tromsø er alltid gode venner, men ofte forblir også kolleger; og vi forteller jo gjerne om den vidunderlige byen ved havet under nordlyset. Om UiT vil verne om dette, skal det fortsatt være det som på utdanningspolitisk sjargong kalles et breddeuniversitet --- altså en institusjon som ikke bare utdanner folk til et bestemt arbeidsløp men også produserer ny viten, og utdanner de som skal produsere ny viten i framtida. Det er dette som UiT har vært så godt på.

Historien om UiT er ei inspirerende fortelling om ambisjonen å være både i spissen av globale utviklinger og nærværende i eget lokalsamfunn. Det er ei kjensgjerning at dagens utdanningspolitikk både i Norge og i andre land setter denne misjonen under press, og det forventes at hvert enkelt fag skal stå på egne bein på reint økonomiske premisser. Men hele poenget med å ha universiteter er å utfordre og problematisere disse premissene. Rekrutteringa kan nok være dårlig, men det er rett og slett ikke sant at problemet nødvendigvis ligger i studieprogrammet. Både skoleløpet og arbeidsmarkedet (eller kanskje snarere det bildet av arbeidsmarkedet som blir presentert for unge mennesker når de skal søke til høyere utdanning), og det uunngåelige faktum at Nord-Norge ligger så langt unna, spiller ei rolle her. Universiteter kan og bør agere, ikke bare reagere, hvis det ligger samfunnsnytte i det de gjør utover det rent økonomiske.

Og jo, det ligger virkelig samfunnsnytte der. Uten de små fagene som utruster folk med både praktisk kompetanse og kritisk, utfordrende tenkemåter er det vanskelig å se for seg at universitetet fortsatt er den smeltedigelen av idéer som det skal være. Landsdelen blir fattigere og kjedeligere når en såpass viktig institusjon som UiT ikke er villig til å kjempe for de viktige tingene fordi de ikke er økonomisk malbare (la oss huske at dette blir den andre runden med kutt i språkfag på ganske få år). Hvorfor i all verden skal folk bli igjen i Nord-Norge --- eller flytte hit --- om dette er tilbudet de får?

Det er ikke bare den lokale oppgaven som lider av slike avgjørelser. I dag skal allting overalt vise det som på god norsk kalles excellence. Man skal konkurrere i verdenstoppen, om penger, rykte, de beste hodene. Da er det helt uforståelig at så sterke miljøer som for eksempel russisk eller nordisk blir truet med kutt, når de virkelig spiller på det høyeste internasjonale nivået. Hvis dagens finansierings- og utdanningspolitikk truer de fremragende lærerne og forskerne, da er det vel på sin plass å spørre om ikke politikken er skadelig heller enn å lydig bygge ned.

Men også hadde det ikke vært tilfellet at UiT hadde spisskompetanse på disse områdene, burde ledelsen innse at det rett og slett ikke er mulig å konkurrere i dagens verden uten levende, aktive miljøer i ei lang rekke fag. Et universitet er ikke bare til for å utdanne folk til jobber som kanskje ikke finnes om tretti år, selv om ungdommen strømmer til dem i dag. Et universitet er et sted der idéer blir luftet, utfordret og konfrontert med virkeligheten. Det er her man møter folk som tenker annerledes eller har hatt helt forskjellige livsopplevelser enn deg, og det er her man forbereder seg til den ukjente framtida. Dette var min erfaring i Tromsø, og jeg håper og tror at dette også blir erfaringen for mange, mange andre i tida fremover.

Pavel Iosad
ph.d. (UiT), førsteamanuensis v/Institutt for lingvistikk og engelsk språk, Universitetet i Edinburgh, Skottland