Hadde nettopp en fantastisk telefonsamtale:
Jeg: Hallo?
Innringer: God dag, jeg ringer fra Opinion. Snakker jeg med Ole Kristian Larsen?
Jeg: Nei.
Innringer: Har jeg mulighet til å få han i tale?
Jeg: Det vil jeg tro.
Innringer: Jaha?
Jeg: Ja, med dagens teknologi bør ikke det være en umulighet, selv på en søndag.
Innringer: Eeehhhh... Jeg tror ikke jeg forstår helt...
Jeg: Det kan jeg hverken bekrefte, eller avkrefte.
Innringer: Hva?
Jeg: Jeg kan hverken bekrefte, eller avkrefte hva du forstår eller ikke forstår. Slikt må du avgjøre selv.
Innringer: Ja, det forstår jeg.
Jeg: Flott! Da fikk vi det bekreftet!
Innringer: Eeeehhh... Hva?
Jeg: Du bekreftet selv at du forstår at det er du selv som må avgjøre hav du forstår, eller ikke forstår.
Innringer: Akkurat.
Jeg: Jada, så sånn er det med den saken. Er det noe mer jeg kan stå til tjeneste med?
Innringer: Vel, jeg kunne tenkt meg å snakke med Ole Kristian Larsen?
Jeg: Da må jeg skuffe deg. Jeg kan nok ikke hjelpe deg med det.
Innringer: Så det er altså ikke mulig for meg å snakke med Larsen?
Jeg: Jo, det vil jeg da tro?
Innringer: Ja, akkurat...
Jeg: Jada, så sånn er det...
Innringer: Kan du la meg få lov til å snakke med Ole Kristian Larsen, da?
Jeg: Jeg har ingen rett til å nekte deg å snakke med Ole Kristian Larsen, og er derfor ikke en instans du må henvende deg til for å be om lov.
Innringer: Hva mener du?
Jeg: At jeg ikke kan bestemme hvem Ole Kristian Larsen skal snakke med.
Innringer: Ååhhh... Er Ole Kristian Larsen til stede?
Jeg: Det går jeg ut fra.
Innringer: Hva går du ut fra?
Jeg: At han er til stede... Et eller annet sted.
Innringer: Mener du at han ikke er i nærheten av deg?
Jeg: I nærheten er jo et definisjonsspørsmål, men jeg kan ikke se noen her som går under navnet Ole Kristian Larsen, om det er det du mener?
Innringer: Det er vel det som menes med å være til stede?
Jeg: Spør du, eller slår du fast at det er det uttrykket betyr?
Innringer: Jeg fastslår.
Jeg: Da er han ikke til stede.
Innringer: Vet du når han kommer tilbake?
Jeg: Tilbake?
Innringer: Ja, han er jo ikke tilstede nå. Når kommer han tilbake?
Jeg: Hvis han skal komme tilbake, må han vel ha vært her?
Innringer: Åpenbart!
Jeg: Da kommer han ikke tilbake.
Innringer: Hva mener du nå, da?
Jeg: Altså... Han kommer ikke tilbake fordi han aldri har vært her.
Innringer: Jammen? Aldri vært der? Hvorfor svarer du telefonen hans, da?
Jeg: Det gjør jeg ikke.
Innringer: Hva?
Jeg: Det gjør jeg ikke.
Innringer: Jeg hørte det... Men hvem sin telefon svarer du da?
Jeg: Min telefon.
Innringer: Jasså? Er det ikke mulig å nå Ole Kristian Larsen på dette nummeret da?
Jeg: Ikke umulig, men svært så usannsynlig.
Innringer: Jeg tror jeg begynner å forstå dette; Du svarer altså din egen telefon?
Jeg: Korrekt!
Innringer: Og du har ikke en Ole Kristian Larsen i nærheten?
Jeg: Korrekt!
Innringer: Hvordan bør jeg gå frem for å få tak i denne Ole Kristian Larsen, da?
Jeg: Jeg ville forsøkt å ringe han.
Innringer: Men det er jo det jeg gjør!!!!!???
Jeg: Forsøk å ringe Larsen sitt eget nummer.
Innringer: Hva?
Jeg: Ja... Når du skal ha tak i Larsen er nok den beste fremgangsmåten å ringe direkte til Larsen, og ikke via meg. Jeg kjenner jo ikke engang noen Ole Kristian Larsen.
Innringer: Har jeg ringt feil nummer?
Jeg: Siden du er så oppsatt på å snakke med Ole Kristian Larsen, vil jeg anta at du har ringt feil nummer, ja.
Innringer: Takk!! Ha en fortsatt fin dag! (klikk)