Tanker rundt min egen begravelse, 27. mai 2016 (passasjer)

Siden oddsen er stor for at jeg ikke kan bygge mitt eget, underjordiske gravkammer under Lars Vaages gate 1, 4009  STAVANGER, som opprinnelig planlagt, ser jeg meg nødt til å skrive ned noen tanker rundt min fremtidige død.

Siden jeg ikke akkurat er overdrevent religiøs av meg, ser jeg for meg en human-etisk begravelse med sanger og ord som har betydd mye for meg opp gjennom årene. Jeg skal ikke i noen kirke, det skal ikke være salmer, og ingen religiøs person skal stå og fylle folk med svada om guder og frelsere og alskens slikt.

Jeg har ingen tilknytning til Orkanger, what so ever, så jeg har ingen interesse av å havne på en kirkegård her. Da vil jeg heller gravlegges i mitt kjære Stavanger, selv om det beste kanskje hadde vært å ha en gravstein i Stavanger hvor folk kan komme og minnes meg, samt å få asken min spredd utover Mosvannet (hvor lovlig det er, er jeg usikker på, men askespredning må uansett søkes om til Fylkesmannen), siden asken spredd utover Stavanger by fra en dobbeltdekker ikke er særlig sannsynlig.

Når det kommer til sangene, hadde dette vært fint å ha (i alle fall slik jeg tenker det nå, det kan jo komme til å endre seg):

Vil ha solosang av Gunnhild Sundli som synger «Du er nær», og at de spiller Led Zeppelin med «Stairway to Heaven» når kista bæres ut, og Pink Floyds «Echoes» en eller annen gang ila. seremonien, eller i alle fall et utdrag av den. Hadde også vært kult om noen kompiser stemte i på Jokke med Tourettes' «Bestevenner».

Og så er The Beatles' «The Fool on the Hill» et absolutt must, og om jeg dør på et sykehus; vil jeg gjerne ha «I en sal på hospitalet», med den melodien jeg har lært den å kjenne (altså ikke den Rita og Helge synger på Frem fra glemselen). Dør jeg mens pappa og søstrene mine fortsatt er i live, kan for øvrig pappa spille gitar og søstrene mine synge, om de klarer det da. «Stavanger» av Hans Petter Hansen ville også vært passende å ha.

Og om Jenny klarer det, vil jeg gjerne at hun skal spille saksofon-soloen fra «Shine On You Crazy Diamond» av Pink Floyd.

Uten å ta for hardt i, tror jeg nok det kan komme mange folk, så et forsamlingshus eller et passe stort lokale, som kan romme 100 – 200 mennesker, hadde sikkert vært greit. Jeg håper at slekta kommer, både fra far- og morsiden, og så mange venner som mulig. Sånn sett er det veldig greit om jeg ikke gravlegges på Orkanger, fordi fuck that. Da er det bedre i en by, med overnattingsmuligheter.

Men så igjen, om jeg dør gammel, er det kanskje ikke igjen så mye familie og venner, så det må tas med i betraktning. Så lenge det kommer folk, og jeg ikke dør alene, er jeg vel egentlig fornøyd. Og at musikken kommer med.

Noe annet som er viktig når det kommer til min død, er at det skrives om det på Facebook-profilen min (om det fortsatt eksisterer, hvis ikke, hva enn som har tatt over), av familie / venner. Det bør også opprettes en åpen minneside (gruppe) hvor folk kan dele minner og ord og slikt om meg. Jeg synes også det er viktig at det skrives om det på diskusjon.no (Oda har bruker, hu kan ta seg av det), og at alle som kjenner / kjente meg får vite om det, så det kan nevnes i World of Warcraft (ta kontakt med Thomas Øien Fjelnseth for dette og Cathal Murphy, de vet stort sett hvor jeg spiller / spilte), på Something Awful (skriv i profilen min at jeg døde, og hva jeg døde av elns), Skype (DNFSK), Twitter, kanskje også et bilde på Instagram / Snapchat. Det er de viktigste stedene, sånn for å være ærlig. I alle fall som jeg kommer på i farten.

Når det kommer til eiendelene mine, som absolutt er en del, var opprinnelig plan at de skulle følge meg i graven (men det går vel ikke, siden jeg sannsynligvis må gå bort fra planen om eget gravkammer), og om jeg ikke har blitt rik / stormannsgal / viktig nok til å få eget mausoleum, bør de nok gis bort / selges. Så lenge så lite som mulig blir kastet, slipper jeg å snurre rundt i min egen grav, om ikke annet.

Bøkene kan folk fritt komme å plukke fra, og det som ikke blir tatt av familie / venner, kan dere prøve å selge / gi bort. Det samme gjelder filmene, tegneseriene, og den fysiske musikken. Leker, kosedyr og andre «minner» kan gis bort til barn, eventuelt de som vil ha det. Hvis ikke, doner det til noen som trenger dem. Det er synd og skam å kaste kosedyr og leker, når det er så mange barn i verden som ikke har noen, og det er fortsatt mye trøst og glede i det jeg har samlet opp gjennom åra. Gorkene (cola-korker for de uinnvidde) kan dere prøve å selge, dere burde sikkert klare å få en slant småmynt for dem. Klærne går vel til de som vil ha dem / trenger dem, men Tore Martin Solheim skal få Vær-Sjur-t-skjorta, som et minne – både om Vær-Sjur, og om meg.

Når det kommer til det jeg har digitalt, vil jeg gjerne at så mye som mulig skal bevares. Det er et brukbart arkiv av familiebilder og bilder jeg selv har tatt som dokumenterer livet mitt og interessene mine og slikt. Det samme gjelder i og for seg dokumentene mine, som inneholder alt fra personlige brev og tanker fra en usikker gutt gjennom mange år, til mange av diktene mine, sanger jeg har skrevet o.l.

Musikken min kan det også være greit å bevare. For uansett når jeg dør, vil en del av det jeg har, fortsatt ikke finnes andre steder. Hvor mange har MP3-er med Medisinsk Børsteband, for eksempel? Og alle remixene som ikke lenger eksisterer andre steder, og norske køddesanger fra både Napster-tida og dataparty-tida. Og veldig, veldig mye annet. Norske barnesanger rippet fra kassett og gamle LP-er er gode eksempler på dette. Og en del lydbøker som man ikke lenger kan få tak i. Så spar den også. Enten ved å gjøre slik jeg har gjort i alle år og overføre fra en harddisk til en annen, eller legg det i skyen.